hits

Når stormen(e) stilner

"Lær å gi slipp. Det er den virkelige hemmeligheten bak lykke." - Buddha

En fantastisk sommer er over.  Været har vært upåklagelig, turene i naturen mange og lange. Opplevelser i fleng og kontakt med utrolig mange nye og gamle venner.

Å gi slipp på sommeren er mulig. Å gi slipp på friheten er vanskelig. Å gi slipp på forventingene om et "vanlig liv" er nesten umulig.  Et vanlig liv defineres ofte av forventinger du har til deg selv og forventninger andre har til deg.  Sommeren er over og jeg er uten en vanlig jobb igjen.  Spørsmålene fra andre om jeg søker jobber, hvilke jobber jeg søker og så videre drar seg til.  Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å være helt ærlig.

På mange måter liker jeg mitt nye liv. Det er fredelig. Jeg kan langt på vei definere min egen hverdag.  Innenfor gitte rammer selvsagt, men dog.  De fleste andre har sitt eget sosiale jobbnettverk som tar mye av deres tid.

Jeg skal nå prøve å lage meg et liv uten en "normal" jobb.  Joda, jeg søker jobber selv om jeg tror jeg er for gammel til å få jobb.   Men jeg har lagt av penger til en uværsnatt, så jeg tror jeg skal klare meg fremover. 

Så da blir spørsmålet jeg stiller meg selv.  Hva vil jeg bruke tiden min på og hvordan skal jeg klare å tjene litt penger på det ?  

Jeg underviser barn og voksne i ridning på frivillig basis.  Det skjer en gang i uken og jeg koser meg.  Jeg tror jeg er flink.  Jeg får gode tilbakemeldinger og det faktum at jeg forstår sporten, hestene og menneskene gjør det hele givende og verdifullt for meg.  En annen ting jeg liker å gjør er å arrangere kurs/seminarer og konkurranser.    Det handler om å samle folk og om å gjøre morsomme ting sammen. Jeg har faktisk en genuin glede av å regissere og gjennomføre ting som dette. Det være seg i bridgen, golfen eller i hestesporten. Jag kan bruke en del av kunnskapen jeg har fått gjennom en årrekke på tilstelninger som dette. Gode og dårlige.

Dette er ikke jobber man kan søke på, men jeg kan gjøre det på egen hånd og kanskje en dag kan noe av dette danne grunnlaget for en egen bedrift og en liten lønn.

Så om jeg gir slipp på forventningene om å få meg en "vanlig" jobb, så kanskje finner jeg en annen vei mot en god hverdag. Det betyr ikke at jeg ikke skal søke jobber, men det betyr kanskje at jeg skal lete andre plasser og samtidig utfordre meg selv til å gjøre andre ting som kan gi andre resultater.

 

 

#hverdag #høst #lykke #blogg #arbeid 

Sommerens livsløgn

Happy go lucky

Beste sommer. Beste utflukter. Beste venner. Beste svik, beste nedtur og beste livsløgn ever.

La oss begynne med det siste. Livsløgnen har blitt et tema i bloggene mine.  Siden jeg har fått mer tid til å tenke å gruble over tingenes tilstand ser jeg stadig nye vinklinger på mennesker og historier.  

Hva er så en livsløgn? Ifølge kilder på nettet er det en illusjon eller et selvbedrag. En "medisin" for dem som ikke takler sannheten om seg selv eller sitt liv.

Sommerens livsløgn. 

En ny kvinnelig bekjent av meg, la oss kalle henne H., og jeg har delt både opplevelser og konkurranser i vårt nye favorittspill. Vi har trent, vi har festet og vi har snakket sammen.  Slik er det jo med nye bekjente.  Man åpner seg mer og mer og til slutt kanskje for mye.  På samme tid har jeg hatt en mannlig bekjent i samme vennekrets.  Vi kaller han S. S. og meg har hatt mye kontakt og vi har vært ganske så nære uten at det kan kalles et kjærlighetsforhold. I mitt hode var han kanskje på vei til å kalles en bestevenn med de komplikasjoner det skulle medføre.  S. var mye på besøk. Vi snakket om det meste.  Så en dag i sommer hadde vi et arrangement sammen - hos meg. Flere var invitert.  Det ble en ny hyggelig kveld mens solen skinte og gradestokken hadde vist opp mot 30 varme i løpet av dagen. Det hele var hyggelig og det ble fortært både en øl og noen vin i løpet av ettermiddagen og kvelden. Som avtalt skulle S. og H. overnatte her.  S. har overnattet mange ganger som den vennen han etter hvert har blitt. H. har egen familie og pleier å dra hjem på kvelden, men denne gangen skulle også hun overnatte for enkelthets skyld.  Utpå natten, da resten av gjengen var dratt hjem fortsatte drikkingen.  Jeg ante hvor dette kunne bære hen, og gikk til sengs.  Der må jeg ha sovnet relativt fort. Da jeg våknet neste morgen var det som ventet rolig i resten av huset.  Jeg satte på kaffen. Kikket deretter inn til S. for å se hvordan han hadde det. Men nei, ingen S. å se. Jeg gikk ut på terrassen. Der stod to fulle glass med vin, stearinlyset brant fortsatt og det hele var preget av en dagen derpå situasjon.  

Analysen deretter var lett.  Min nye venninne og min venn var å finne i huset ved siden av. rrende. Hva var dette?   Jeg trodde vi bygde et lag og skulle være sammen om noe.  Jeg følte først et enormt svik. Så følte jeg meg dum. Jeg forholdt meg til S. som en vert for kvelden. At han skulle ende opp i seng med min nye gifte venninne hadde ikke slått meg. For meg brøt nå den tilliten vi som gruppe hadde etablert i løpet av  våren og sommeren.  Følelsen av svik kom ramlende over meg før sinnet tok overhånd. 

Kort tid etter "kastet" jeg formelig S. ut av hytta og H. ble alene igjen.  Jeg gikk en tur og kom ikke tilbake før begge var borte.

Det hele ble ikke bedre da H. ikke forstod noe av noe og S. gikk rett til motangrep. S. hadde etter eget sigende måttet trøste H. som angivelig hadde grått sine modige tårer kvelden før. Jeg tenkte i mitt stille, sårede og skuffede sinn at "hvor mange voldtekter har ikke skjedd under dekke av trøsting". 

Etterspillet ble som følger. H. husker ikke noe, men hadde sovet.  S. husker heller ikke noe og prøver å gjør det hele ukomplisert og ufarlig.  For meg er det annerledes. Jeg trodde vi gjorde noe sammen.  Noen av oss er på "viddene", og det er kanskje meg. I så tilfelle ble livsløgnen min i forhold til disse vennene knust søndag morgen.

 

 

#blogg #ferie #venner #sommer #sideprang #livsløgn

 

 

Trollet i Jotunheimen

«Peer, du lyver!», roper Åse til sin sønn. Peer Gynt er fortsatt en av de mest kjente løgnere vi har.

 

Jeg er overbevist om at Jotun, eller trollet bor i Jotunheimen.  Det er flere vesener der.  Jotner og æser.  De sloss med hverandre hele tiden. De bor i hodet vårt. Og i Peer Gynt sitt rike, der Peer tilba sin Solveig og får knust sin livsløgn av moren,  der går vi en uke og får utfordret vår egen livsløgn - om vi tør. Her er min lille fortelling om hva som skjer i Jotunheimen.

Først tas vi med til Bitihorn i kuling og regn. 1607 meter over havet stod varden og ventet på oss.  Noen går fort, andre går seint. Noen må vente og blir kalde, noen er stresset og må gå mer en kroppen egentlig vil. Til tider litt amper stemning.. Kanskje ligger gammelt stress og gamle problemer i hodet og ulmer, forkledd som irritasjon over venting eller jaging jobber hjernen på høygir. Stresstrollet får styre reaksjoner og følelser. 

 

Dagen derpå går turen til Mugnetind. 1738 meter over havet. Det ble en rolig start på dagen. Vandring langs elva Mugna ga gode følelser og positive assosiasjoner til selve meningen med livet som nå var å vandre ute, mellom bekker og fjell, mens solen skinner og andre problemer ikke fantes. Etter en time i slik vandring sier Tor Erik  at vi skal opp på tinden, altså selv fjellet.  Stigningen begynner for alvor. Pulsen stiger på de fleste av oss, til dels litt vel mye, men vi kommer oss fremover. En ekstra utfordring for noen blir å ta turen opp fjellsiden der bare ?troll? og guider pleier å farte.  Vi får kjent på skrekkblandet fryd, smerte, angst og lykke i tur og orden. Inne i hodet bobler det og tanker og følelser surres sammen til et nytt univers.  

 

Dagen derpå tar Tor Erik oss med til Synshorn Via Ferrata.  Klatreturen stenger for alle andre følelser utenom de som er her og nå. Her må tankene styre følelsene, i hvert fall i starten.  Sikkerhetsutstyret kommer på plass. Jernvegen stiger 1500 meter rett opp til toppen på fjellet der både ?jotner og fagre Gerd? fra mytologien danser om kapp med værgudene. Vi gjør som vi blir fortalt.  Sikkerhetsselen er på plass og festes i veieren. Kroker åpnes og lukkes, mens vi klatrer oppover på fjell og jernstigen som er montert i fjellet. Og er det jammen bratt.  Ikke nødvendig å se ned, men når man gjør det bobler det i blod og i sinn. Det er rått.  Naturen spiller på strenger jeg ikke har kjent på før. Det er ingen mulighet å snu. Noen er på grensen av det de klarer å gjennomføre, noen finner fram sider ved seg selv som de ikke ante de var i besittelse av. Alle kommer opp til toppen.  

Her blir klemming og glede - vi danser og gleder oss sammen med både jotner og æser.  De eksisterer selvsagt bare i hodene våre, men de gjør noe med oss. Kampen dem imellom kjennes.  Vi blir mentalt og fysisk slitne av det. Men i dag ble de til slutt samkjørte. Det kjennes som lykke. 

 

Siste dagen går vi til Knusthøe. 1517 meter over havet.  Vi er nå antagelig kommet til selve hjemmet til jotnene eller trollene i Jotunheimen. Sjefstrollet må hete Vavtrudne, tenker jeg. Vavtrudne var den klokeste av trollene i Jotunheimen. Selveste Odin var usikker på om han var overlegen Vavtrudne i klokskap.  

Mens vi går bortover, klatrer oppover, vandrer på smale topper og bratte fjellrygger trer Vavtrudne fram i bevisstheten. Plutselig og gradvis på en gang kommer erkjennelsen av hvem jeg virkelig er til syne. Selvinnsikt er ikke noe man kan bli fortalt, lese seg opp på eller forstå når det passer oss. Det må fremkalles. Ikke ta livsløgnen fra oss så fort, la oss ta det sakte, tenker jeg. 

«Tar De livsløgnen fra et gennemsnitsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme», sier doktor Relling når en av karakterene i stykket vil fortelle sannheten om noe grunnleggende til en venn. (fra Villanden)

Alle turene i Jotunheimen har gjort noe med meg og helt sikkert også med andre. For egen del vil jeg se på det som jotner og æser som kjemper kamper i hodet.  De gode mot de onde - det gode vinner stadig oftere.  Fjelltopper bestiges selv om æsene sier stopp, høydeskrekken overvinnes selv om æsene sier det er farlig og så videre.  I norrøn mytologi er Tor motstander til jotnene, han er den viktigste blant æsene. La oss si at Tor Erik er en bærer av begge ?ætter?.   Jotunheimen har fått en fanebærer i Tor Erik.  Han bærer noen hundre års historie med seg på turene, og selv om han ikke snakker om jotner eller æser, heller ikke om troll eller andre vesener så er jeg sikker på de er der.  Tor Erik vekker dem til live i hodene våre og jotnene vinner over æsene oftere og oftere.

 

Jeg vil tilbake til Jotunheimen og kjempe.  Det har vært en tur full av utfordringer og innsikter. Vavtrudne er vanskelig å finne fram til.  Noen av oss klarer aldri å finne han eller hun, men turen til "jotnenes hjemland" hjelper definitivt på reisen. 

 

Jeg tror at Tor Erik vet hvor Vavtrudne er å finne på Knutshøe. Det var stier som var lukket for allmenheten. Historien om en kvinne som hadde blitt sittende fast og dødd på berghyllen i den lukkede nedstigningen fortalte han. Jeg tror det bor en æse eller en jotne der som ikke liker innblanding.  Jeg håper at fortellingene til Tor Erik vil si noe om dette neste gang vi besøker fjellene hans i Jotunheimen. 

 

#ferie #reise #sommer #blogg #fritid #myte #fjell

Eventyret i Jotunheimen

Hos Tor Erik og Øyvind på Grønolen Fjellgard får du alt. Utsøkt mat, personlig behandling og det viktigste av alt - fantastisk gode fjellopplevelser der man får utfordre seg selv på alle plan.

Det er bare å innrømme det.  Beste opplevelser. Beste ferie. Beste fjellguide ever. Beste gjeng. Beste måltider. Takk til Elbjørg og Carpe Diem som tok oss med på dette eventyret.

PÅ VEI OVER KNUTSHØE MED BESSEGGEN I BAKGRUNNEN

 

BESTE FJELLGUDE - TOR ERIK MED EN AV GJENGEN

KNUTSHØE 

FERDIG MED TUREN OVER EGGEN LIGGER VANNET OG SANDSTRANDEN OG VENTER. 

NYE VENNER PÅ TUR

SYNSHORN VIA FERRATA

Jernbøylene i fjellveggen gjør de vertikale veggene 1500 meter over havet tilgjengelige for de som tør. God sikkerhet og gode guider fikk alle opp til toppen. Du kan si at alternativet var ikke tilstede, så vi fikk kjent på både angst og høydeskrekk på veien opp.  

Små pauser fikk vi jo ....

 

#sommer #blogg #ferie #naturbilder #fritid #lykke 

Ferdig med klatreturen ventet hjemmelaget rømmegrøt på stølen og badevann nedenfor. Det kan ikke bli bedre !

I Peer Gynts rike

Velkommen til Jotunheimen og Grønolen Fjellgard!

 

Tor Erik Grønolen og Øyvind Grønolen

Familien Grønolen tilbyr utsøkt mat, god drikke og behagelig overnatting for sine gjester.

Vårt varemerke er personlig service tilpasset dine behov. Ring oss, så planlegger vi ditt opphold sammen.

Grønolen Fjellgard ligger i hjertet av Sør-Norge, omgitt av majestetiske fjell og store vidder. På 800 meter over havet du kan puste frisk luft og nyte gjestfrihet utenom det vanlige. Vi er også godkjent Miljøfyrtårn-bedrift og er stolte av fokuset på miljø og natur.

Valdres er et eldorado for turelskere. Her kan du skue utover Øyangen, oppleve trolsk stemning og praktfullt fjellandskap. Grønolen ligger på terskelen til Jotunheimen og noen små minutter fra Beitostølen. I dette området ligger Norges 26 høyeste fjelltopper!

I nærheten av Grønolen Fjellgard finner du naturperler som Besseggen, Gjende og Bygdin. Om vinteren er det bare å spenne på seg skiene og begi seg ut i det snøkledte fjellandskapet, mens det om våren, sommeren og høsten er tid for juvvandring, fotturer, rafting og fjellklatring blant de høye toppene i Peer Gynts rike.

Historie (hentet fra hjemmesiden)

Grønolen Fjellgard er som navnet sier opprinnelig en gård og grunnlaget for det som i dag er fjellstuen er det opprinnelige våningshuset på gården. Navnet Grønolen kommer fra det gammelnorske «grænnholl», som betyr den grønne (grankledte) haugen, kollen. Gårdsnavnet kommer da fra toppen bak oss, «Grønolshøvda», som det heter i dag. Det finnes skrevne kilder om Grønolen fra 1612, men fra 1784 har vår familie holdt til her. Det var Knut Knutsen Tørstad fra Høre som ved et makebyte tok over gården og hans etterkommere har vært her siden. Som sedvane har vært, tok han navnet etter gården.

Gamle bygninger på Grønolen Fjellgard

Foto: Grønolen Fjellgard for noen år siden

I 1890 ble gården delt mellom to brødre, og for å få mest mulig lik jord og lik grunn, ble den oppdelt med en bit her og en bit der. Sikkert greit nok med to godt forlikte og enige brødre, men kanskje ikke fullt så enkelt ettersom generasjonene går. Resultatet ble i alle fall slik at naboens hus og fjøs ble liggende mellom vårt hus og fjøs ? og for sikkerhets skyld lå også vårt hus på naboens grunn. Dette var bakgrunnen for at våre foreldre, Borghild og Øystein, valgte å bygge nytt våningshus på «den riktige» siden, da de skulle ta over gården. (Det gamle tømmerhuset ble gitt bort til Øystre Slidre Bygdetun ved Heggenes, hvor det står i dag.) Det nye huset ble bygget så stort at man kunne leie ut åtte rom i påsken, som et tilskudd til den relativt skrinne avkastning som en fjellgård kunne gi.

Etter en betydelig innsats, hvor far hadde stått for blant annet alle dører og vinduer og mye av møblene, og mor hadde sydd og stoppet alt som heter puter, dyner, madrasser, gardiner og til og med lampeskjermer ? var huset klart til å ta imot 18 gjester, påsken 1955. Døgnprisen var da kr 18,- per døgn med full pensjon. De første gjestene ble hentet oppe på hovedveien av bestefar og «Rau´n», en stor flott rød hest med slede. Vinterbrøytet vei kom først langt senere. I mange år var de samme gjestene så trofaste at rommene ble kalt opp etter dem, bl.a. «Thoresen-rommet», «Syversen-rommet» og «Rød-rommet». Påskegjestene begynte etter hvert å komme en tur på stølen ved Vinstervann når vi bodde der med dyrene om sommeren. Så fortsettelsen var at vi først bygde på noen få rom der oppe slik at vi kunne drive litt med servering og overnatting også der på sommertid.

3 generasjoner Grønolen, ved Grønolen Fjellgard

Foto: 3 generasjoner Grønolen

Ettersom turisttrafikken tok seg opp, også utover påsken, ble det første tilbygget satt opp i 1969. Da utvidet vi med åtte 4-sengs rom med dusj og wc. I tillegg ble det bygget ny spisesal og festsal. Med den økte trafikken ble det etter hvert for mye å drive med både gårdsdrift og turisme slik at man måtte ta et valg. Interesse og glede ved å ha mennesker rundt seg, kanskje kombinert med fars høysnue, gjorde at turismen ble valgt på heltid. Ved påbygningen var man kommet inn i «den onde sirkel», nye tilbygg krevdes. Behov for ny vinterbrøytet vei førte til at ny vei måtte bygges på nedsiden, da den gamle gikk gjennom naboens gårdstun og under de gamle kjørebruene på låvene. Ny inngang måtte til ? hallen/biblioteket ble bygd. Kjøkkenet ble for lite ? og nytt ble bygd i 1971. Ytterligere ni rom ble bygd i 1975, dermed var spisesalen igjen for liten ? nytt tilbygg i 1979 med bedre kjøle-/fryse og lagerkapasitet samt tekniske rom i de «bakre regioner». Nytt møterom kom i 1983/84. Dermed var det opprinnelige våningshuset bygget så og si helt inn og man kunne formelig lese «årringene» på huset.

Årene på slutten av 80-tallet gikk med til å bygge privatboliger. Inntil da bodde vi alle i selve hovedhuset, men det kan være godt å ha mulighet til en gang i mellom å kunne gå «hjem» fra jobben. Tilbyggene på hovedhuset bar selvfølgelig preg av den perioden de var bygget, og 90-tallet brukte vi stort sett til å prøve å «samle» stilene igjen med vedlikehold og oppussinger. Vi har valgt å bruke gamle male- og dekorasjonsteknikker som lasering, ådring, sjablongmaling, kineserier og marmorering for å skape vårt eget særpreg. Vi håper at det har vært vellykket.

I november 1997 ble det tatt i bruk åtte nye leiligheter, hver på ca. 48 m² boflate. Siste utbygning så langt var i 2007 hvor det ble ferdigstilt fire nye leiligheter, hver på ca 90 m² boflate ? samt en lys og vennelig vellværeavdeling på hele 220 m². Dagens eiere og verter, Øyvind og Tor Erik, har selvfølgelig deltatt i driften mer eller mindre hele livet, men formelt foregikk generasjonsskiftet i 1990.

Vår egen Synshorn Via Ferrata er en 3-4 timer lang klatretur som gir en luftig, men likevel trygg og opplevelsesrik tur i fjellveggen. Synshorn Via Ferrata er vi spesielt stolte av.

Midt i alt dette finner du altså idylliske Grønolen Fjellgard, hvor familien Grønolen serverer deg hjemmelaget mat i en særegen atmosfære, perfekt for avslapping og rekreasjon.

 

#ferie #fritid #Jotunheimen #blogg #lykke #overnatting

Jotunheimen here we come :-)

Naboen min, heretter kalt Bondie, og jeg meldte oss for lenge siden på turen til Jotunheimen!

Så nå sitter vi her og planlegger.  Vi pakker kofferter med turklær for sommer vinter og vår.  Dette på tross av at Yr sier sol, sol, sol og rundt 20 varme hele uka.  Men lydige som vi er pakker vi regntøy, ullgensere, vindjakker og gode fjellsko. Forventningene til turen og oppholdet er skrudd opp til topp.  Vi var så lykkelige over turen vi skulle på at vi tenkte å dele kjøreturen til Beitostølen opp i to.  Det betyr at vi starter i morgen tidlig, kjører noen timer og slår opp telt en plass rundt Hardangervidda tenker jeg.  

 

Dagen i dag har gått til forberedelser. Vi skal kjøre bil, så det er plass til masse ting og tang. Blondie har pakket - og hatt fokus på - kjoler, tibehør og hvor mange damer og menn vi skal møte i fjellheimen.  For min del ble fokuset på bilen, maten, turklærne, vinen og myggoljen.  Blondie har kjøpt nytt telt som hun påstår hun kan helt enkelt kan sett opp i veikanten der vi vil, mens jeg gikk til innkjøp av gassbrenner- og kokeapparat slik at vi kan lage mat og koke kaffe når vi våkner etter en god natts hvile i teltet. (ja, det er sånn vi tenker, men er det sånn det blir?) Jeg har i mitt stille sinn tenkt at uansett om vi får sove eller ei så er turen fram til https://gronolen.no verd å bruke litt tid på.  Om Blondie i det hele tatt får opp teltet eller om vi må sove under åpen himmel vet vi ikke nå. Men for sikkerthets skyld har jeg pakket ned vin, vin, vin, Paracet, Ibux, sovetabeletter og Zyrtec. I tillegg til våre egne medisiner som vi trenger for  å eksistere.  Neida, vi er ikke gamle og støle, vi er modne og oppegående. :-)  Vi trener masse og vi er glad i livet og i naturen. Men jeg er jo vant til at ting ikke alltid blir som vi tror, så litt alternativer må vi ha.  

På vei hjem fra siste handletur på Kavdrat stoppet vi i "hagen vår" og plukket med oss ripsbær. Så jeg har laget ripsbærsyltetøy til lunchen i morgen. 

Nå sitter vi her og gjør oss klar til den store turen med et glass rosèvin.  Blondie har pakket en hel stor (virkelig stor) koffert og jeg stiller med de vanlige sekkene. Bilen blir full av ting og tang i morgen, men vi gleder oss.  

Programmet ser du her:

http://www.carpe-diem.no/reise/valdres-jotunheimen-fjell-gourmet/ 

#ferie #sommer #Jotunheimen #blogg #fritid

SOMMER I SANDNES

BYNUTEN, VÅRLIVARDEN, SOLASTRANDEN, SELVIKSTAKKEN, STORABERGET. Naturen i Sandnes har alt. Strender, badevann, fjelltopper og fantastiske turmuligheter. Velkommen til paradis. :-)

 

 

ETTER ET BESØK PÅ VÅRLIVARDEN

PÅ VEI TIL BYNUTEN

 

VÅRLIVARDEN

 

SELVIGSTAKKEN

 

SOLASTRANDEN

 

 

LIVET ER IKKE DET VERSTE MAN HAR. OG FJELLET MÅ VÆRE NOE AV DET BESTE MAN KAN OPPLEVE.

#blogg #sommer #fjell #fritid #ferie #tur #lykke

Nessie

Den mest kjente mysteriet om Loch Ness dreier seg om en enorm skapning eller fenomenet som antas å leve i innsjøen der.  Mest kjent som Loch Ness Monster, eller 'Nessie'.

Turen langs Loch Ness gikk oppe i fjellet.  Langs åser og fjell.  Vi slapp å komme i kontakt med Nessie, men det er på det rene at Nessie er blitt en kultuartraksjon i området. Det var turistattraksjoner som turer i båt for å lete etter Nessie, museum som viste Nessie effekter og postkort og nips med Nessie på.  Det var egentlig helt greit å forlate Loch Ness for å sjekke ut høylandet i Skottland.

 

 

 

#blogg #sommer #reise #ferie

 

 

Dagens Jamie

Denne karakteren går igjen i hele reisen vår. En venninne av meg fortalte, etter å ha vandret i Skottland i fjor, at det finnes en Jamie på hver overnattingsplass under vandreturen. Så T. og jeg var på utkikk etter Jamie. Og vi fant en både her og der, men i nærheten av den virkelige Jamie fra Outlander kom vi aldri.

 

 

#sommer #ferie #reise #blogg

Dag 2 - Slaget ved Culloden

Dag 2: Gairlochy - Laggan (ca. 19 km) Her går turen langs Loch Lochy, en av Skottlands dypeste sjøer, og man passerer på veien det praktfulle Achnacarry Castle, hjemsted for Cameron klanen. Ruten fortsetter langs sjøbredden med mulighet for en avstikker til den maleriske fossen Eas-Chia-Aig. Dagens etappe slutter i Laggan.

En utrolig dag. Vi startet med dagens Jamie (http://voksenfrue.blogg.no/1528728253_dagens_jamie.html) som kjørte oss til dagens etappe i Gairlochey. Derfra gikk turen til Clunes til South Laggan. Skiltet ved Clunes informerte oss om at det ikke var mer stoppesteder og plasser for påfyll av vann etc før vi kom til South Laggan. Som de sportslige damer vi tross alt er så var vi ok med det. Det ble en herlig og vakker tur langs Loch Lochy. Vi la merke til blomster, trær, steiner og fugler og var ganske så oppegående. Da vi kom fram til South Laggan skulle vi få en øl og et glass vin i solen, var planen....

Helt plutselig fant vi et skilt som sa at sesongen begynner 1.6 og i dag var det altså stengt. Litt mental jobbing måtte til, men til slutt var vi fornøyde med å få fylle vannflasken utenfor campingtoalettene som var også var stengt. 

Så bar det videre. Da var 17km ferdig gått og dagens etappe skulle vært unnagjort, men nei. Nå begynte ekstratiden til hotellet og med ett endret fokuset seg fra fugler og fjell til vonde bein og legger. Lange og for oss evigvarende bakker oppover skogen kom dettende inn i bein og hoder, Og når vi trengte det som minst hadde vi et lite blackout. Vi feiltolket kart, elver, bekker - og plutselig fikk vi solen i ansiktet istedenfor i nakken. En miles senere, når beina egentlig ville stoppe så måtte vi ty til Google Maps. Joda, etter å ha kranglet med «henne» en 10min tid til så var vi enige om at vi var på feil sted. Da var det bare å snu. Beina formelig ropte og vrei seg i smerter mens hodet prøvde å holde fokus. Tone snakket om elva og brua og jeg om kart og merker - men vi kom oss til hotellet til slutt. 2,8 mil i dag - 2,5 mil i går. Vi er fremdeles venner og ved godt lag. I morgen blir det en mindre etappe på,ca 1mil😅. Solen skinner og vi er veldig stolte av oss selv. 😇😎

 

                  

Slaget ved Culloden var den siste konfrontasjonen i Jakobittopprøret i 1745.

Slaget ved Culloden. Den 16. april 1746 kjempet de jakobittiske styrkene under Charles Edward Stuart mot de loyalistiske troppene under kommando av William Augustus, hertug av Cumberland nær Inverness på det skotske høylandet. Den hanoverianske seieren ved Culloden stanset de jakobittiskes forsøk på å styrte Huset Hannover for å gjeninnsette Huset Stuart på den britiske tronen. Charles Stuart gjorde aldri flere forsøk på utfordre den hanoverianske kontrollen over Kongedømmet Storbritannia. Konflikten var det siste feltslaget som ble utkjempet på britisk jord. 

Charles Stuarts jakobittiske hær bestod i all hovedsak av skotske høylendere, og noen lavlandsskotter og en liten utbrytergruppe av engelske soldater fra Manchester Regiment. Jakobittene ble støttet og forsynt av Kongedømmet Frankrike, fra irske og skotske enheter i fransk tjeneste. En sammensatt infanteribataljon («Irish Picquets») bestånde av avdelinger fra hvert av regimentene i den irske brigade, samt en eskadron av irsk kavaleri i den franske hæren, deltok i slaget ved siden av et regiment av Royal Scots (Royal Ecossais), som var bygget opp året før å støtte Stuarts krav.[4] De britiske regjeringsstyrkene (hanoverianske loyalister) bestod hovedsakelig av engelskmenn, sammen med et betydelig antall av lavlands- og høylandsskotter, en bataljon fra Ulsterognoen Hessianere fra Tyskland[5] og østerrikere.[6] Slaget på Culloden Moor var kortvarig, men blodig, det fant sted i løpet av en time. Etter et mislykket angrep av høylenderne mot regjeringstyrkenes linjer, ble jakobittene kjempet ned og drevet vekk fra slagfeltet.

Mellom 1500 og 2000 jakobitter ble drept eller skadet i det korte slaget, mens regjeringsstyrkenes tap var bare 50 døde og 259 skadde. Slaget og en dens etterspill vekker sterke følelser selv i dag: University of Glasgow gjorde Cumberland til æresdoktor. Mange moderne kommentatorer hevder at de påfølgende aksjonene mot jakobittene var brutal, og dette førte til at Cumberland fikk tilnavnet «slakteren».

Slaget ved Culloden
Konflikt: Jakobittopprøret 1745
The Battle of Culloden.jpg
 
Storbritannia British Army Jacobite Standard (1745).svg Jakobittene
Royal Standard of the King of France.svg Frankrike
Kommandanter og ledere
Hertugen av Cumberland Charles Edward Stuart
Styrker
8 000 ca. 7 000
Tap
50 drept[1]
259 såret[1]
Jacobittene:
1 500?2 000 drept eller såret[1][2]
154 tilfangetatt[1]
Frankrike:
222 tilfangetatt[1]

https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Culloden

 

#sommer #ferie #blogg #reise #vandretur

Dag 1 - Neptun`s Staircase - The Caledonian Canal

Fort William - Gairlochy (ca. 17 km) Første del av Great Glen Way starter ved foten av Ben Nevis, Storbritannias høyeste fjell og fortsetter langs elva River Lochy forbi ruinene av Old Inverlochy Castle. Fra Corpach fortsetter man i nordlig retning forbi Neptun’s Staircase, som med sine i alt 8 sluser markerer begynnelsen på den imponerende Caledonian Canal. Fortsett deretter langs kanalen, hvorfra man har en fantastisk utsikt til River Lochy og Ben Nevis.

 

Det ble en lengre tur enn først antatt. Men det gikk bra. Været så som så, uten regn men med kuling fra nord. Etter seks timer havnet vi på en koselig B&B. På veien passerte vi dagens Jamie som var vokter på den eneste brua som kan deles og lukkes og er original fra 1821. Vår Jamie var utrolig kjekk og koselig så Tone har allerede fått sommerjobb der neste år. Mens Jamie (http://voksenfrue.blogg.no/1528728253_dagens_jamie.html) åpnet Moy Bridge over Caledonian Canal fikk vi se tre store fiskebåter som skulle gjennom kanalen fra Inverness til Fort Williams. Selve grunnideen for kanalen, korteste vei til Atlanteren.

Vi passerte en strandet sjørøverbåt (tror vi) ved Fort William og vi er klare på at vi ikke tar snarveier på ruta. 😝. Vi er også ferdige med å diskutere det faktum at vi fikk feil informasjon av de som har bestilt rom til oss. Det blir som det blir og vi er tross alt på tur. På kvelden koste vi oss med en flaske medbragt rosévin og  konstaterte at de andre som hadde gått samme rute som oss spiller kort eller drikker te i salongen. 

 

#blogg #reise #vandring #Skottland #ferie 

Great Glen Way - vandretur i Skottland

Helt klar.  Helt forberedt. Gleder meg. 

Vi drar til Aberdeen med fly, derfra med tog og siste stykket med buss.  Så starter vi på turen langs denne historiske og geografiske skillelinjen mellom nord og sør i Skottland.  Jeg har sett filme Outlander på Netflix og blitt grepet av Skottlands historie.  Så mens Tone og jeg vandrer langs innsjøer og kanaler så kommer historien om Claire, Frank og Jamie til å surre bak i hodet.  Jakobittopprørene, de skotske klanene og andre verdenskrig.  Og når vi går fra plass til plass vet vi at selve Jakobittopprørne ga grunnlag for vandreturer vi nå legger ut på. Nemlig byene Fort William i sør og Fort George rett nord for Inverness. Vå tur stopper i Inverness.  

 

Ja, jeg gleder meg. 

 

        

 

"Vandreturen Great Glen Way er sammen med West Highland Way de mest populære langdistance vandreruter i Skotland. Med sine i alt 117 km fra Fort William i vest til Inverness i øst byder den på helt andre udfordringer og oplevelser undervejs end den mere kendte West Highland Way. 

Great Glen Way følger - som navnet antyder - the Great Glen, en naturlig brudlinie, der deler Skotland fra kyst til kyst. Undervejs vandrer man langs søerne Loch Lochy, Loch Oich og naturligvis Loch Ness. En del af vejen går man også langs den imponerende Caledonian Canal, der via et netværk af mindre kanaler og sluser forbinder Nordsøen med Atlanterhavet. "

"Great Glen var strategisk viktig for å kontrollere de skotske høylandsklanene, spesielt under Jakobittopprørene i det attende århundre, noe som har gitt grunnlag for byene Fort William i sør, Fort Augustus midt i Great Glen, og Fort George, rett nord for Inverness.

Mye av Great Glen består av en serie innsjøer med elver som forbinder dem. Caledoniakanalen bruker også innsjøene som en del av ruten, men elvene er ikke fremkommelige.

Great Glenforkastningen ble dannet ved slutten av kaledonsk orogenese (fjellkjededannelse) ved kollisjon mellom Laurentia og det baltiske skjoldtektoniske plater ved slutten av silurtiden og begynnelsen av devontiden (430-390 millioner år). Bevegelsen på denne tiden var sinistral (venstre-lateral). Den andre hovedfase av forkastning var i karbontiden, denne gang med dekstral (høyre-lateral) bevegelse. Great Glen Fault hadde siste fase fra slutten av karbon til begynnelsen av tertiærtiden."

http://www.skotlandrejser.dk/vandreture/great-glen-way

https://no.wikipedia.org/wiki/Great_Glen

 

#blogg #reiser #fritid #venner #opplevelser #glede #Skottland

Remember the good times and forget the rest

Det ringte på døren, utenfor lå det en pose.  I posen var det en pakke. På pakken var det et kort.  På  kortet stod det REMEMBER THE GOOD TIMES, FORGET THE REST.  Inni kortet stod det "takk for gyldne øyeblikk og god tur. E. "

En fin uke er over og naboen min og jeg har gått turer - både lange og bratte, vi har snakket om det meste, og løst både egne og andre problemer, Mest av alt har vi forstått at jeg får være meg og hun være seg.  

Gode naboer er gode å ha.  Takk for at du er der. 

 

 

 

#blogg #lykke #helg #venner

Kaos i gjengen

Noen har lest, noen har forstått og noen har reagert. Spesielt bloggen om den private meldingen er blitt behørlig diskutert i en mindre krets av mannlige venner.  Signalene til meg er entydige. Stakkars mann.  

Ingen sier, stakkars deg, eller godt du kom deg ut av dette, eller noe i den duren.  Er ikke det litt rart? Det er jo lov å spørre .... , selv om man tukler med gutteklubben grei og stolt.

 

 

Fortsatt god pinse.

 

#blogg

Historien om Kjellaug og Kjell

Historien om disse to vadefuglene begynte med at jeg satt i hytta og merket meg Tjelden som vandret  hvileløst omkring utenfor vinduet.  Denne marka er normalt forbeholdt beitende hester, men hestene har vært satt på et annet jorde for å spare gresset på den aktuelle beitemarka.

Tjelden er en fugl som er relativt vanlig å se utenfor hyttevinduet der jeg har boplass mestedelen av sommeren.

NOF har valgt tjelden til Årets fugl i 2018. Og her er historien min om "Kjellaug og Kjell".

Jeg la altså merke til at "Kjellaug" var utenfor vinduet mitt nesten hele tiden.  Trippende rundt og sittende på marka. Ja, når jeg ser noen dyr så ofte, blir de en del av hyttefamilien og får navn.  Som ørnene Hugin og Munin, dattera Molly, Petra og svanene Svanhild og Sven og noen til. 

En dag jeg vandret nedover marka oppdaget jeg tilfeldigvis et fuglereir med to prikkete egg i.  Og Kjellaug løpte rundt i motsatt retning, som for å villede meg bort fra reiret.  Med ett forstod jeg aktiviteten jeg hadde sett fra vinduet de siste ukene.  Og med ett så jeg det fantes to like fugler.  Kjellaug og Kjell altså.  De ser helt like ut, men de ruger på reiret begge og de passer på området begge og på skift.  

Jeg begynte så å bekymre meg over hvordan dette skulle gå.  Hestene skulle tross alt snart utpå marka igjen, så jeg spurte meg fram til hva vi kunne gjøre både her og der.  Så vidt jeg vet har ingen rørt eggene,  jeg har bare ønsket at de små ungene skulle få bli født og leve opp. 22-25 dager i reiret før klekking, det ville ikke kunne gå før hestene kom på marka igjen. Det merkelige med slike reir et at de går i ett med marka og steinene rundt.  Hadde jeg ikke (nesten) tråkket på dem hadde jeg ikke sett verken reiret eller eggen. Jeg er sikker på at hestene før eller siden ville tråkket på dem.

Noen dager senere var det tre egg i reiret.  Naboen, som er bonde, og jeg diskuterte hvordan vi kunne redde reiret og eggene. De pleier visstnok å markere, oftest vipereir i åkrene, og bare kjøre rundt dem ved slåing. 

Før vi vikk gjort noe, så var alt borte vekk. Ingen egg.  Reiret så ganske så rent og tomt ut. 

Etter kontakt med de jeg kunne tenke meg visste om reiret så måtte jeg innse at noen, ikke vennligsinnede, må ha plyndret reiret og Kjellaug og Kjell var overlatt til seg selv der på marka.  

Jeg undres om det var rovdyr som Hugin og Munin, en måke, en mink eller rett og slett mennesker som hadde vært på ferde.  Uansett var det trist, og jeg håper det ikke er vanlig prosedyre for reir og egg som legges i områder der mennesker og dyr ferdes sammen. Fuglene er fredet, men naturen går vel sin vante og av og til brutale gang. 

 

http://www.birdlife.no/prosjekter/nyheter/?id=1973

Nå har jeg lagt inn funnet og observasjonen på Norsk Ornitologisk forening, der også bildene er hentet fra.

#blogg #natur #fugler #friluft #helg #friluftsliv

Learning to dance in the rain....

"Life isn't about waiting for the storm to pass....., it`s learning to dance in the rain".  Sitatet står på veggen i det lille rommet hos en av mine beste venninner og det er brukt av http://toivosdatter.blogg.no/1523824128_kunsten__tenke_positivt.html.

Det er helt sant.  

Mens man lærer å danse i regnet kan man også reflektere over det som skjer. Man kan reflektere med en positiv vinkling, en morsom vinkling eller en kritisk vinkling.  Alt til sin tid.  Men det er nyttig å vite at det meste har mange vinklinger og det som skjer kan oppleves på mange måter. 

Forrige helg endte jeg på byen med noen ikke veldig nære venner jeg hadde vært sammen med den dagen.  Først på et hotellrom der vi drakk varm chablis fra plastikkrus, varm øl var boks og whiskey fra flaska. Rimelig lenge siden jeg deltok på slikt, men dog.  Vertskapet kastet oss klokelig ut allerede ni tiden. Da gikk vi på pub.  

Der var det mer å drikke.  Diskusjonene ble mer og mer tullete og relasjonene likeså.  Foruten meg på over femti var en annen dame med på under femti.  Hun er er flott jente på alle vis. Morsom og pen.  Langt rødt hår med fall. Kort kjole. Store pupper. Solbriller på hodet hele kvelden igjennom.  (Sitatene foran er hentet fra menn som beskriver henne  - og nei, jeg mener det ikke negativt nå, for jeg er helt enig)  Dama fikk spandert øl hele kvelden.  Hun ble full.  Jeg drakk varm god vin på hotellet og nedkjølt dårlig vin på puben. Jag betalte selv.  Ikke det at jeg plent ville det, men ingen foreslo at de skulle kjøpe til meg heller.  Jag er vant til det og det er greit.  Det morsomme med denne historien er at jeg også føler det samme for denne dama.  Hun har noe i seg som gjør at vi andre har lyst til å passe på henne og være grei med henne, som å betale drinker. Tukle med håret. Passe på at hun er med.  Nei, jeg er ikke lesbisk (sier noen lesbiske venner jeg har), men jeg forstår altså at vi har forskjellig tiltrekning til folk.  

Etter noen timer på brun pub, kom vi oss på toget til Sandnes.  Der skulle vi på en annen pub, selv om noen av oss nok burde dratt rett hjem. Jeg følte meg relativt fin i formen og skulle sjekke mobilen da tingene skjedde.  Der - rett foran meg dukket det opp en svær stolpe.  Helt i det blå altså.  Pang sa det.  Jeg formelig spaserte rett på stolpen (som jeg er sikker på ikke var der før jeg kom....). Og før jeg visste ordet av det lå jeg i bakken.  Jeg bare sier det som det var. Jeg ventet på skjult kamera og bilder og sånn. Og mens jeg så stjerner i øynene, hørte latter ved siden av meg så "dukket" You Tube filmen opp i hodet mitt med overskriften "Gammel dame på feil plass .....".  En av mennene som hadde over 3 i promille selv holdt rundt meg, mens han lo og lurte på om det gikk bra.  Dama med det lange håret formelig krøp rundt meg, mens hun lo og beklagde at hun lo på samme tid.  Ja, hun skulle faktisk ringe meg hver halvtime utover natta og sjekke at ingenting var galt, sa hun innimellom alle latterkulene.

Så sånn kan det gå med eldre damer som prøver å følge "ungdommen" på byen.

Som om ikke dette var nok så havnet vi på pub. Vi var nå fire igjen av gjengen.   En av gutta S. havnet fort i snakk med to ynge damer.  Ja, jeg er jo oppvokst med andre holdninger (selv om det ikke høres sånn ut her) - jeg tror at når vi går ut sammen så er vi sammen.   Vi andre hadde "oss" som base, men S. var hadde fisjonert ut av gjengen og fusjonert med damene.  Og damene var unge, mørke, små, eksotiske og superslanke.  Sikkert fra Thailand tenkte jeg, litt fordomsfullt. 

Vi tre andre kom oss hjem i tur og orden.  S. kom seg hjem han og etter hvert.

Dagen derpå måtte vi jo, på hver vår måte, gå igjennom det som skjedde kvelden i forveien. 

Ingen ringte meg for å sjekke om jeg var frisk etter møtet med lyktestolpen. (Dama med det lange håret hadde jo i realiteten glemt hele episoden..)

Damene S. hadde møtt og "diskutert" innvandring med, som han påstod var fra Siri Lanka, jeg trodde var fra Thailand,  hadde den rødhårete kvinnen snakket mer med og funnet ut var fra Columbia.  De hadde ikke innvandret til landet, men kommet hit med god utdannelse og hadde gode jobber. 

Jeg gikk hjem alene med litt for mye promille i blodet jeg og - og ønsket meg en plass jeg kunne kjøpe hamburgermeny. Og det har jeg ikke gjort siden jeg var 18, tror jeg. Etter en times vandring befant jeg meg på en Statoilstasjon nær der jeg bor med en hamburger i brød, pomes frites og en cola light sittende ved bensinpumpa og spise. Jeg følte dette var helt normalt, men tenkte mitt da en mann, som fylte bensin, kom bort og spurte om alt var greit.   Som om det var verdens upassende spørsmål kikket jeg på han med overraskelse i øyne og svarte at "ja, jeg bare spiser litt jeg".  Klokka var ca 0200 da måltidet mitt ble avholdt. 

Takket være den lange gåturen og maten gikk jeg i seng i relativt fin form og hadde en god dag etterpå.  Men slike kvelder er egentlig ikke for oss over femti, men gode historier blir det jo utav det. Mens man "lærer å danse i regnet", mener jeg. 

 

Bildet er hentet fra internett

#blogg #damer #hverdagsliv #helg 

 

Flørt eller trakassering

I min alder skulle en tro at oppmerksomhet av seksuell karakter var et gode, eller minne om en svunnen tid eller noe i den duren.  Og det er faktisk sånn at i festlige lag så kan jeg til og med spøke med dette temaet.  Men nå har jeg altså opplevd uønsket oppmerksomhet.

Jeg har som kjent begynt å spille bridge.  I dette miljøet finnes mange enslige eldre menn, noen enslige eldre kvinner og et par ynge kvinner og menn.  Miljøet i seg selv ønsker seg flere spillere av den litt yngre sorten.  Forøvrig er ikke dette annerledes enn i de fleste andre konkurranse miljøer.  Man ønsker seg rekruttering - og den kommer oftest fra den yngre generasjonen.

Så til saken, eller opplevelsen for å si det sånn.  La oss kan mannen i historien for A.  Jeg deltok i en påsketurnering sammen med rundt 60 andre mennesker.  Vi var to relativt ferske damer der, men for ordnes skyld skal jeg bare snakke om min egen opplevelse.  

Vi møttest i inngangen til turneringen for registrering.  A. kommenterer øynene mine og gir klart uttrykk for at han vil ha kontakt.  Det er i utgangspunktet bare hyggelig.  Jeg prater og tuller med han også, så egentlig var tonen mellom oss og noen andre der bare hyggelig og morsom. Litt flørtete, men ikke mer enn alle kan tåle. Det hele fortsetter ut over turneringen og middagen på kvelden, men A. satt på med noen andre hjem, så han dro tidlig. 

Dagen etter fikk jeg en fb venneforespørsel på fb.  Jeg svarte ja på den og dialogen fortsatte der. Fremdeles var det ok, selv om kommunikasjonen nærmet seg kanten av det som var greit.  Jeg avslutter meldingene med å si jeg skal på tur - og A. sier bare jeg henter deg og vi gikk tur. Fremdeles er dette altså et hyggelig bekjentskap og jeg tenker en ny tur og bridge venn er ikke feil. 

Vi går tur og prater.  Han forteller om seg selv og spør ut meg, til jeg sier at jeg vil ikke fortelle hele livet mitt til han.  Det blir langt på vei respektert og jeg har ansvar for mine egne grenser, det vet jeg.  Turen blir ferdig og på kvelden er han på nettet igjen.  Han vil spille bridge. Ok, det ville jo jeg også - han er bedre enn meg og kan lære meg noe, tenkte jeg. Vi spilte, han kommenterte og hjalp til i telefonen over en time.  Det var ok for meg. 

Dialogen på nettet dagen etter fortsetter og da begynner den å bli så personlig at jeg finner det nødvendig å si at jeg er i et begynnende forhold og at vi gjerne kan være venner, men ikke noe mer.  

Så forteller jeg en annen venn i bridgen om noe av det som skjer. Vi finner ut at vi kan invitere han med på en ny bridge samling, for mannen er sikkert ensom og vil ha kontakt med andre. Denne gangen en privat samling. A. kommer.  A. drar til og med ut dagen i forveien for å lete fram adressen der jeg er.  Hadde jeg ikke hatt besøk allerede så hadde han nok kommet innom en tur - ubedt. Dette begynner nå å bli ubehagelig, kjenner jeg. 

Jeg har kjent A. under en uke. Jeg har vært hyggelig og imøtekommende.  Jeg har bidratt til at han ble invitert i sosialt lag. Han har vært svært aktiv og han tok ingen signaler fra meg når dette begynte å oppleves fra flørt til trakassering. 

Det hele ender opp i en kveld der han overøser meg med slengkyss og klem og blikk og alle mulige antydninger som har karakter av seksuelle antydninger. For meg ble denne kvelden da en oppvisning i å takle uønsket oppmerksomhet. Jeg burde, relativt tidlig på kvelden faktisk, laget et nummer utav dette, men sånn er det ikke.  Mange så hva som foregikk, men hva skulle vel de gjøre.  Jeg klarer å gi beskjed selv, men når A. ikke oppfatter noen som helst signaler eller direkte tale - hva gjør man da.  Vi er tross alt en gjeng som skal ha en kjekk kveld, vi er tross alt voksne og vel så det, og da tror jeg at det ikke greit for noen at en person går mer dramatisk til verks. 

Uansett - da kvelden var ferdig kunne jeg ikke få gjengen hjem fort nok.  Folk flest hadde det kjekt.  For meg ble det  TO MUCH av alt. Jeg var avvisende og sa tydelig når det var nok, det er ikke greit dette og så videre.  Kommentarer fra A. som "de er jo koselige i den alderen", er muligens morsomme for de rundt, men for meg som måtte håndtere dette i timesvis var det ikke verken koselig eller hyggelig. Jeg stilte meg spørsmålene som alle som utsettes for liknende trakassering gjør - om det var jeg som hadde lagt opp til dette selv eller om jeg kunne unngått det om jeg hadde gjort annerledes ting.

Det eneste svaret jeg kan se er at jeg skulle ikke pratet hyggelig første dagen, jeg skulle ikke blir venn på fb. Jeg skulle ikke gått tur. Jeg skulle ikke spilt bridge med han og til slutt - jeg skulle ikke sørget for at han ble invitert på "festen".   Er det min egen feil?  Nei, jeg er for gammel til å godta det.  Han er en gammel, selv om han er yngre enn meg, gris som tror han kan herse, flørte, si hva han vil,  til kvinner som er imøtekommende (i min verden vanlig høflighet blant likestilte). 

 

Dagen etter selskapet får jeg en melding av A.  "Jeg har endelig forstått det, jeg er gammel og treg, men nå forstår jeg."  Fint, svarer jeg og ønsker han en god dag. Så kommer meldingen som får meg til å skrive denne bloggen.  Han mener jeg burde ha sagt til han at jeg var i et forhold med en av de andre der.

 Så med andre ord forstår jeg at han mener at alt han holdt på med denne uka var greit, dersom jeg ikke hadde vært i et forhold med noen andre der. .

Det spiller da veldig liten rolle om jeg var i et forhold med noen andre der. Hvilket jeg egentlig ikke er, men en av de som var der er en god venn.  I denne historien handler det kun om hva A. trodde han kunne gjøre med en kvinne som var enslig, på tross av de tilbakemeldinger han fikk under veis.  

Nei. Dette er ikke slik vi vil ha det.  Vil vil være med likeverdige mennesker på alle nivå og med alle kjønn.

 

#blogg #helg #hersketeknikk #metoo 

 Beinhard hersketeknikk (https://www.tv2.no/a/9590685/) 

Hun deler nå en av sine «#metoo-historier». (Anniken Huitfeldt)

? Jeg har opplevd under en politisk diskusjon, så tok en deltaker hånda si opp under genseren min mens jeg argumenterte. Den gang tenkte jeg at dette var en beinhard hersketeknikk, som jeg må stå opp mot, men i dag vil jeg si at dette var seksuell trakassering, sier Huitfeldt.

Hun forteller at det var en politisk motstander som trakasserte henne under et politisk møte da hun var ungdomspolitiker.

? Han tok armen opp langs ryggen min, og da tenkte jeg at det må du bare stå i mot, så tøff må du være. Men hadde det vært nå, hadde jeg hylt opp; «hva er det du holder på med!» Dengang tenkte man at dette må du tåle, men verden har heldigvis forandret seg.

 

 

Me too eller metoo[1] (engelsk for «jeg også»), oftest skrevet sammentrukket og med nummertegn (#) som #metoo eller #MeToo, er en emneknagg og en verdensomspennende grasrotkampanje i sosiale medier. Merkelappen «jeg også» markerer at en person har blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet og støtter andre som har opplevd det samme. Stikkordene skal vise omfanget av seksuelle overgrep og trakassering, særlig begått mot unge kvinner i arbeidslivet. 

Metoo-fenomenet startet i USA i oktober 2017, men har røtter tilbake til 1997.[2] Kampanjen har siden utviklet seg til en bevegelse som har fått tilslutning fra millioner,[3] først og fremst kvinner, og skapt omfattende debatt, særlig i Nord-Amerika og deler av Europa. Kampanjen har også ført til at historier om sextrakassering og andre krenkelser har blitt offentlig kjent gjennom en rekke nyhetssaker der navn på overgripere har blitt avslørt. Flere, blant annet innen politikk, media og underholdning, har mistet jobber og posisjoner etter at anklager og varsler har blitt tatt på alvor. 

Bevisstgjøringen som følge av den enorme medieoppmerksomheten har endret holdninger i mange miljøer og hos enkeltmennesker, og flere har hevdet at kampanjen markerer et tidsskille i likestillingsarbeidet.[4][5] Samtidig har bevegelsen fått kritikk, blant annet for unyanserte virkelighetsbeskrivelser, uthenging av navngitte personer og feilaktige anklager uten mulighet for tilsvar.[6][7] Flere har også påpekt at medienes personfokus i kjølvannet av metoo, med skandaleoppslag om private forhold uten offentlig interesse,[8] kan «forurense ytringsklimaet»,[9] avspore saklig debatt om ukultur og hemme varslinger.

Molly

Der kom Molly på besøk.  Hugin og Munin har sikkert fått en arving, tenker jeg. Molly er lysere, mer spettet, ikke hvit hale som sine foreldre. Et oppslag på internett bekrefter mistanken min.  Det må være en ungfugl.  Da er saken avgjort.  Jeg har "bestemt" det er en hunn.  Molly er navnet.  Velkommen til oss.

 

 

Bildet er hentet fra internett.

 

#fritid #blogg #hverdag #ørn #hytteliv

Privat melding

Her om dagen fikk jeg en SMS fra en kjenning som leser bloggen min.  Der stod det "Har lest bloggen din. Du fortjener bedre. Håper det kan blir en bedre vår for deg-.Ikke sikkert du trenger å høre det fra meg, men likevel "

Synest du det er søtt, koselig? Jeg reagerte annerledes. Meldingen fikk meg faktisk til å tenke igjennom hele bloggen.  Og her er noen innspill til dere som leser.  

Først av alt så er bloggen ikke en sammenstilling av livet mitt her og nå. Det er ikke en dagbok, og det er ikke en sammenhengende historie som kan tolkes som representativ for hele mitt liv.

Min blogg er et forsøk på å beskrive enkeltepisoder og opplevelser.  Gode og dårlige. Jeg forsøker å sette ord på vanskelige følelser, vanskelige situasjoner og  forstå hva som skjer med meg.  Det samme med morsomme situasjoner, rare opplevelser og "rare" mennesker. Jeg forsøker også å sette ord på spesielle relasjoner. Hva som skjer i vennegrupper og hvordan påvirker dette oss og meg. Og hva gjør jeg egentlig når ting skjer ?  Mye er brutalt over for meg selv, og til dels utleverende. Men det er noe annet også.  Det er nyttig og lærerikt.  Skriveprosessen er en realitetsbehandling av ting for meg.  Det er lettere å se seg selv utenfra og uten "keiserens nye klær", og det er lettere å leve med alle de rare følelsene og motsetningene som er i hodet mitt, når jeg tør å sette ord på dem.  

Men, bloggen er ikke livet mitt.  Det er en liten del av livet mitt. 

Mannen som skrev denne SMS til meg var ingen god mann for meg.  Han var en fyr som er rolig og snill i det daglige, mens han forvandlet seg til en macho mann i helgene, etter å ha fortært litt for mye alkohol.  Jeg klarte å komme meg ut av det forholdet for noen år siden, men han mener fremdeles at jeg "lyver" når jeg fortalte han (og et fåtall andre) om hvordan han ble når han ble full.  Poenget, tror jeg, er at han ikke husker selv hva som skjer når han drikker for mye, og dermed er det jeg som "lyver".  Denne erfaringen har gitt meg innsikter jeg ikke hadde før.  

Og når noen sier at "kjerringa blir sur og grinete når gubben drikker" - som om det var kjerringa som hadde det største problemet og at det da automatisk  er viktig å støtte gubben. Ja, da tenker jeg annerledes.  Kanskje noen burde satt seg inn i hva kjerringa egentlig opplevde når gubben ble full. Og muligens burde kjerringa bare gitt gubben en fot i baken. Men det er ikke lett.  Nattlige aktiviteter av denne sorten er nedbrytende for de som opplever det, og det kommer alltid en dag med anger og løfter om en bedre framtid. En livsløgn og en ny løgn.  Til slutt er det en felles løgn og ansvar for det som skjer deles.  Det ofte for sent å komme ut av relasjonen når du har akseptert at du er blitt en del av problemet.

En livsløgn er en illusjon eller et selvbedrag som står sentralt i en persons oppfattelse av seg selv og sitt liv og virke, står det i Wikipedia.  Bloggen min er i så måte forsøk på å synliggjøre livsløgnen min for meg selv, og derigjennom gjøre den så liten eller kortvarig som mulig. For av og til må man jo ha lov til å ha  livsløgnen å ty til for i det hele tatt å overleve en dag eller ti til. 

 

#blogg #personlig #hverdag 

 

"Drømmen om Narnia"

Hva kom først. Høna eller egget.  Prosjektet eller relasjonen.  Her kom relasjonen først.  Men var det et mål med relasjonen?  Han ville dra nytte av min bakgrunn for å få sitt livsprosjekt, som ikke har gitt avkastning på utallige år, til å realiseres. Jeg drar nytte av hans oppmerksomhet og lar meg dra inn i både hobbyen hans og prosjektet hans.  Altså vinn vinn for begge.  Eller er det en liten kynisme i måten han drog meg inn i dette på?  Vet ikke og det betyr ikke noe heller, jeg var med på det jeg ville og hadde en fin reise.

Vi har altså hatt et halvt år med spennende opplevelser, kjekke møter og hyggelige spillekvelder.   En flott tid inni min ellers vanskelige tid. Og uten dette vet jeg at mine siste måneder ville vært utrolig mye vanskeligere. Uansett, jeg takker for tiden.

Så skjer det som skjer i forretningslivet når man forholder seg til grundere uten forretningsteft og uten respekt for penger.  Første (for meg) runde med arbeid er over, pengene brukt opp og ny handlingsplan laget.  Han som har jobbet for lenge alene og for lenge i motvind, for han er dette bare en dråpe i havet. Han bare lager en ny vei, eller en fortsettelse på veien som har vært laget i mange år, og da snakker vi over ti år ....., Nye møter, nye områder nye kapitalutgifter.  Jeg sier stopp og vil ha finansiert og fullført det vi har begynt på først.  Han gjør sikkert som alltid - kjører på, etter sitt eget hode og noen andre har alltid betalt.   Og noen andre har finansiert hans "baby" og hans hobby i mange år for at drømmen om Narnia skulle bli virkelighet.  Men Narnia blir en fort bare en drøm og et håp om en bedre verden. Jeg vet ikke om noen vil fortsette å betale for drømmen, men jeg vil ikke.  Så dette blir brutalt, rent personlig, for oss begge.

Så er jeg her igjen da. Mente å hjelpe, mente å bidra, men går ikke utover økonomiske grenser.  Det koster meg relasjonen denne gangen.  Og det er jeg lei meg for. 

 

#blogg #hverdag #jobb #personlig #brudd

Hva gjør meg glad?

I dag kom jeg over følgende melding på nettet " Du kommer til å forbli som du er inntil du finner noe annet å gjøre.  Begynn å tenk på hva som gjør deg glad, og gjør disse tingene som gjør deg glad. Hvis du ikke vet hva som gjør deg glad, eller om du kanskje bare vet om 2 ting som gjør deg glad. Feks: Kjæresteforhold og mat. Så er det på tide å finne noe mer. Du kan desverre aldri ødelegge et ønske eller en drøm. Men du kan absolutt gjøre den mindre sterk ved å fokusere på andre positive ting i livet ditt."

Dette er jo helt sant, tenker jeg.  Jeg skal fokusere enda tydeligere på det som gjør meg glad - men først må jeg være ærlig med meg selv.  Hva er det egentlig som gjør meg glad?

Jeg blir glad av å gå i naturen, men helst med god(e) venn(er). 

Jeg blir glad av å samle mennesker hjemme eller ute og oppleve at de koser seg.

Jeg blir veldig glad av å være med ungene mine, men de er voksne og vil ikke være så mye med meg lenger.

Jeg blir glad av å reise og oppleve ting, men helst med god(e) venn(er).

Jeg blir glad av å spille bridge, golf eller poker, men bare sammen med god(e) venn(er).

Jeg liker å lese eller lytte til bøker og se gode filmer.  Det kan jeg gjøre alene...

Jeg blir glad eller fokusert og konsentrert når jeg har noe å arbeide mot.  Nye ting er fint, rutiner er jeg ikke fullt så god på.

Jeg blir glad av å stelle i hytta, ordne med blomster og vaske klær.  

 

Men hva skal jeg gjøre mindre av - hva gjør meg usikker? Jeg tenker at det er like mye det jeg må finne ut av.

Jeg liker ikke venner jeg ikke stoler på, venner som ikke er venner gjør meg usikker.  Og jeg lurer på hvorfor det.  Hvorfor jeg ikke bare lar være å bry meg, og hvorfor jeg ikke kan overse konflikter og surr i gjengene jeg er i.  Nei, jeg tror det er fordi jeg har sett og opplevd så mye rart i forhold til relasjoner og venner - i forhold til baksnakking, posisjoner og makt.  Jeg vil at ting skal være redeligere.  Jeg har opplevd meg selv som en drittkjerring som har baksnakket andre - spesielt når jeg føler at de har gått bak ryggen min.  Jeg liker ikke andre som er sånn og jeg liker definitivt ikke meg selv når jeg er sånn.  Så hva gjør jeg,  Jeg holder meg borte fra dem.  Og er det forenelig med det som gjør meg glad? Nei, det er ikke det.  

All form for glede handler i bunn og grunn om hvordan jeg forholder meg til meg selv og de til enhver tid eksisterende omgivelsene.  Det er bare så mye lettere å si enn å gjøre.  Kan glede være å sitte hjemme, ha et hjem og være frisk til å gjøre det man vil?  Ja, selvsagt.  Det burde være en stor glede, men jeg føler den ikke nå.  Jeg er så heldig at jeg tar disse tingene som en selvfølge.  Er det greit? Neida, selvsagt ikke.  Men det er slik jeg kjenner det hvis jeg er helt ærlig med meg selv. 

Jobb? Jeg har hatt så mange opp og nedturer der at jeg vet ikke om jeg kan glede meg over en jobb igjen, selv om drømmen er der.  Jobb, familie, mann og barn er grunnelementene i livet.  Jeg har ikke jobb og ikke mann.  Familien er der - både nær og fjern, men ikke veldig nær.  Ungene er voksne og jeg gleder meg over at de har fått sitt eget liv. Men hvor ble jeg av i alt dette?  Jeg vet ikke.  Jeg tror jeg er den beste av meg sammen med andre. Men jeg må kanskje lære å stole på  folk igjen og lære meg å håndtere mennesker jeg opplever som feige og upålitelige bedre.  Jeg aner ikke hvordan, jeg er ikke god på disse tingene.  Jeg trenger hjelp. 

Kanskje må jeg bare lære å glede meg over dagene som kommer slik de er.  Eller er det slik at glede er noe man oppleve innimellom, mens tilfredshet også er noe å hige etter.  Jeg er tilfreds. Og jeg er heldig og ser fram til fortsettelsen i livet. Og jeg skal fortsatt være åpen for nye og gamle vennskap.  Noen kommer, noen går, noen blir kort, noen blir lenge.  Slik er det rundt meg, og det er vel normalt for de fleste.  Det føles bare ikke alltid sånn.

 

#glede #blogg #hverdag #personlig #fritid 

 

 

 

Det nytter å gjøre noe - god påske

Det er rart hvordan livet svinger.  Det er rart hvordan man kan oppleve å være i en slags krise det ene øyeblikket for å oppleve at livet er flott i det neste.  Slik har det vært for meg siste uken.  Forskjellen er familie og gode samtaler. Og forskjellen er aktivitet og venner.  Forskjellen er forskjellen. For meg er forskjellen at jeg tar tak i meg selv og gjør noe.  

Lørdag avholdt vi første vennefest i boligkomplekset her.  Naboen min og meg inviterte mennesker vi kjenner og som vi ikke kjenner.  Det kunne blitt hva som helst, men det ble en utrolig vellykket kveld.  Antrekket var høye hæler og slips.  11 personer med godt humør og mer eller mindre korrekt antrukket ankom i seks tiden.  Noen av oss hadde hatt vorspiel fra kl fem.  Vi spiste, koste oss, lo og snakket hele kvelden. Vi danset.  For en herlig kveld.  

Siden jeg blogger så mye om kriser og personlige katastrofer er det også på sin plass å blogge om glede.  

Søndagen startet med felles frokost for de som ville.  Herlige små samtaler og oppsummering fra kvelden før.  Akkurat som vi gjorde da vi var 18. Deretter ble lammelåret satt i ovnen og middag med resten av familien kunne gjennomføres på ettermiddagen.  Denne helgen har vært perfekt på alle vis.  Og ja, det er mulig å gjøre noe med situasjonen du er i selv. Og ja, folk flest er greie og liker koselige sammenkomster.  Og ja, jeg er heldig og håper å kunne glede meg over det i lang tid fremover. 

 

Det er påskeuke og jeg gleder meg.  

 

#påske #glede #hverdag #fest #venner

Det ble iskaldt

Jeg har brukt tid på lære å spille brigde de siste månedene.  Jeg begynte med dette altoppslukende spillet omtrent samtidig som resten av livet mitt begynte å renne ut i sanden. Og jeg har fått noe å tenke på, noe på bruke hodet på og noe å trene på.  Jeg har truffet nye mennesker som holder på med samme sak.  De fleste har holdt på i mange år.  Veldig mange år, og av en eller annen grunn finner mange det påfallende viktig å si vi "ikke må gi opp" eller "det er en modningstid". Når folk forteller dette uten at det kommer naturlig ut av diskusjonen klarer jo hvem som helst å forstå at det ikke er stor idrett vi driver, men kanskje vi kan lære selv i relativt voksen alder.

Kort fortalt så spiller jeg nå med Siv. Vi har begge spilt bridge i et par måneder, mens de aller fleste har spilt i maaaaange år.  I går møtte vi et par der damen sa hun var nybegynner - hun har bare spilt i 5 år. De fleste andre har 10-20 år bak seg. Det går opp og ned på resultatlistene for dem og. De vi spiller med i klubbene vi besøker er alltid hyggelig og hjelpsomme. Med jevne mellomrom forteller S. om bridgemiljøet som har hatt for vane å skremme bort nybegynnere med å harselere og hovere når de kommer på spillekvelder, men han og andre arbeider for å få det bort, sier han.

Jeg har hatt en mentor.  S. S. var utrolig motiverende og inspirerende noen uker.  Nå er det over.  Jeg skal fortelle om en episode her hjemme som overrasket meg selv og forteller noe om både meg og han.  

Det er ettermiddag og jeg spør om han kan hjelpe meg mer med spillet. Jeg trenger spilletrening og råd. Jeg trenger en som kan vise meg hvordan man skal melde riktigere og hvordan man kan spille riktigere.  Vi bruker BBO på nettet.  Vi har gjort det før.  Han forstod mine utfordringer i starten, det er åpenbart nå slutt.

Følgende episode utspant seg altså onsdag kveld. Jeg så at han litt motvillig var med på dette trenings spillet, men jeg valgte å overse det. Jeg hjelper tross alt han med et par ting utenom jeg og.  Så vi tok opp iPad en og logget oss på.  Han fikset spillebord og vi var klare.  Meldingsforløpet gikk relativt greit.  Det var mitt utspill.  Han hadde meldt hjerter, de andre fikk kontrakten. Vi var i motspill.  Akkurat da jeg hadde spilt ut hjerter to - visste jeg at det var galt.   Jeg satt med ess og konge også.  Han hadde meldt hjerter så da starter vi med det, tenkte jeg.   Rett farge, men feil kort.  Poenget her er ikke at jeg gjorde feil, men hva som skjedde da jeg gjorde feil.

S. ser på meg med kalde og sløve øyner som formelig blinker av forakt og sier "hva holder du på med?  Hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke skal spille liten til esset?".  Jeg vet det er feil og sier bare at jeg forstod det da jeg gjorde det og så ....bla, bla, bla, bla.....  Jeg forsvarte meg ikke.  Den S. jeg ble kjent med ville smilt og sagt "det lærer du etter hvert". Nå er det gått tre måneder og mannen forvandler seg der og da fra en jovial og hyggelig fyr til et monster med øyner som forakter et bytte det skal ta knekken på.  Etter noen minutter (jeg følte en hel evighet) blir jeg fullstendig rasende og reagerer intuitivt og uten kontroll med å logge meg ut av spillet midt i spilleføringen og deretter kaste iPaden fra meg.  Jeg klarer ikke å forholde meg til mennesker som behandler meg som en tulling (selv om jeg vet at jeg av og til fortjener det). Poenget er at jeg prøver så godt jeg kan.  Jeg har respekt for det Sjur kan på dette feltet, men nettopp derfor føles det som han stikker kniver inn i hjernen min når han fortsetter med hvor håpløs jeg er når jeg spiller på den måten.   Fullstendig udugelig er vel rette ordene som falt der og da.

Som om ikke det var nok å melde seg av spillet så hørte jeg meg selv si noe om pedagogiske evner og læringsmiljøer - og det kom definitivt ikke fordelaktig ut for han.  Han ble roligere og roligere og isfronten mellom oss var til å ta og føle på i løpet av noen minutter. For sikkerhets skyld så fortsatte jeg forsvaret og angrepet med å si at hvis jeg var så jævla idiot i hodet så trengte jeg ikke gå på det bridgekurset på nettet heller, som skulle avholdes samme kveld.  Jeg meldte meg like godt av det og i samme slengen.  Så ba jeg han flytte seg ut fra godstolen - liksom for å ta tilbake kontrollen i rommet tror jeg - og slo på tven. Han spilte videre med noen andre på nettet. Jeg var rasende.  Jeg var overrasket eller kanskje sjokkert er bedre ord over meg selv, og forbannet på han.  Helt plutselig var vi som magneter som virket feil vei. Rommet ble så alt for lite. 

Ingen sa noe.  S. gikk ut for å røyke.  Da han kom tilbake skrudde jeg av tvèn. Det kjentes iskaldt og det var like stille som det må være i dødens dal.  Jeg satt slik en stund og så på han. Han stirret på iPaden. Så sier jeg "slik kan vi ikke ha det om vi skal fortsette å ha en relasjon".  Han er nå helt rolig. Fremdeles iskald i blikket, men litt mer usikker nå.  Det er jeg og.  Jeg er klar for en samtale. S. virrer litt rundt i rommet.  "Jeg er redd det temperamentet ditt", sier han.  Jeg sa ingenting.  Jeg var faktisk litt redd selv og. I en alder av 57 bør man klare å håndtere en slik situasjon uten å gå i taket. Men det klarte jeg altså ikke. Ikke han heller.  Vi må snakke en annen dag, sier S.  Han tok med seg sekken og gikk rolig ut døren.  

 

"Følelser eller emosjoner henger sammen med det ubevisste og tankene vi tenker uten bestandig å være klar over. Disse tankene lar seg ikke bestandig kontrollere av selve individet, f.eks. at ingen kan være lykkelig når man ønsker det selv. Det som er med på å påvirke det ubevisste, er andre menneskers reaksjoner på .".. (wikipedia)

#blogg #bridge #følelser #hverdag #krise #fritid #personlig

(Bildet er hentet fra internett. )

Personlig krise

"En traumatisk krise blir utløst av tre forskjellige slags begivenheter: Ved at man blir rammet av tap (eventuelt trussel om tap), ved en krenkelse (eventuelt trussel om krenkelse), eller ved å gjennomleve en katastrofe." http://www.sinnetshelse.no/artikler/psykisk_krise.htm 

Hva har denne siste tiden gjort med meg - kan jeg reflektere over dette nå?.  Jeg vil ihvertfall prøve. Jeg vil prøve fordi jeg tror det vil gjøre meg godt.  Jeg vil prøve fordi jeg trenger å forstå hva som har skjedd og jeg vil prøve for å forsøke å finne ut hvordan jeg skal komme videre.

Jeg er 57 år og på slutten av arbeidslivet.  Joda, jeg er det - samme hva enkelte mennesker prøver å si.  Jeg har opplevd mange opp og nedturer - til og med en og annen krise tidligere i livet.  Det burde gjøre meg i stand til å takle denne krisen også. Men hva har skjedd med meg siden den siste krisen ble startet den 18 november i fjor? 

Først kom jeg i en slags sjokkartet tilstand - fornektelse kanskje.  Det kunne ikke skje, tenkte jeg og ville kjempe imot.  Jeg skulle i selskap til venninner, eller bekjente den samme kvelden.  Og munnen renner jo over med det hodet er fullt av, så jeg fortalte til damene, det som hadde skjedd meg tidligere om dagen og hvordan jeg tenkte. De lyttet selvsagt. Interessen var der og jeg la fram min situasjon.  Alle vet jo at en sak har flere sider, også  jeg vet det, men da hadde jeg bare behov for å bli hørt.  Og det tror jeg at jeg ble. Men var det rett av meg å fortelle?  Nei, jeg burde ikke gått i det selskapet den dagen.  Jeg tror at min fortelling måtte fram, men i en annen arena. Men hvor ?

Så - hva som skjedde med damene i forhold til meg vet jeg ikke egentlig. En av dem har jeg snakket med en eller to ganger etterpå. Jeg er såret fordi jeg tror ingen bryr seg og jeg føler bare mer avstand til dem etter som tiden går.  Jeg vet ikke hva jeg kunne forvente, men å fortelle noen om så dype krenkelser og aldri bli kontaktet tilbake er ingen god følelse - det skaper mer avstand og utrygghet. De er ikke venner, for venner bryr seg, tenker jeg. Så er 1000 kroners spørsmålet som jeg ikke klarer å besvare nå.  Er det jeg eller dem som er "feil". Skal jeg be om unnskyldning for måten jeg har vært på, eller skal jeg bare akseptere det som har skjedd? Jag aner ikke og jeg er definitivt ikke klar for noe slikt nå. 

Jeg forstår at det ikke er lett å være venn til noen som er i en krisesituasjon.  Det er ikke lett å være venn til en som lukker seg inne i seg selv. Det er ikke lett å være til stede for andre i en krise man ikke aner rekkevidden av. Men på den andre siden er det da man skiller venner fra VENNER også, tenker jeg. Jeg har hatt en del venner, men bare en eller to VENNER igjen etter dette.  

Det viktigste for meg i denne tiden var at noen stolte på meg.  Når jeg fortalte trengte jeg bare å føle en reel støtte.  En reel støtte handler om uforbeholden støtte.  Når andre prøvde å rive meg ned trengte jeg noen som kunne si - jeg vet hva du står for - jeg tror på deg uansett.  Søskenene mine gjorde det.  Et par andre gjorde det.  For meg var det den eneste støtten som hadde betydning i denne situasjonen. Løsningen med arbeidsgiveren drog ut og dagene ble tøffe.  Støtten uteble - kanskje mest fordi de fleste er mest opptatt av seg selv og sitt flotte liv, eller kanskje fordi jeg ikke var viktig nok for dem. Kanskje fordi de begynte å tvile.  Uansett når noen klarte å si " det må jo være noe i "det", siden det tar så lang tid" da vet jeg at tvilen kommer motparten min til gode.  Da svikter vennene i mine øyne.  Og da blir det enda lettere for meg å stenge dem ute for å holde fokus på saken og det å ikke bryte sammen selv.

Det er vanskelig å være venn når andre er i krise. Jeg vet det.  Jeg har sett det i forhold til andre.  Jeg har opplevd det før. Jeg har også sett hva det kan gjøre med et forhold.  Når man går "inn i en annens krise" kan man fort være den første som ryker ut når livet er normalt igjen.  Da virker kreftene motsatt.  For å komme tilbake til eget selvbilde må de som kan noe om svakhetene eller den fortrengte krisen bort. Det taler for å ikke bry seg på den ene siden og ikke ta andre inn i egen krise på den andre siden. Kanskje det er her psykologer og fagfolk kommer inn i bildet. 

I dag sitter jeg her og lurer på hva jeg skal gjøre videre.  Jeg har mistet en del gamle venner i denne krisen.  Jeg har nok på mange måter oppført meg kaldt og avvisende. Men når jeg lurer på om jeg har økonomi til å overleve, om jeg må selge hus og heim, om jeg noen gang får jobb igjen og om jeg klarer å stå igjennom dette selv, blir det så enkelt og provoserende å høre på livet til andre som har "normale" problemer å samtale om.  

Jag har brukt tiden til å lære meg bridge og bli kjent med nye mennesker.  I det miljøet er det ingen som vet hva jeg har vært igjennom nå.  De snakker til meg som en vanlig person. Det har vært viktig for meg.  Det er viktig for meg.  Jeg ønsker å være et godt menneske, jeg ønsker å bidra til et fellesskap.  Men jeg er opplært til å ikke å godta urettferdighet, men å kjempe mot.  Jeg vet at man kommer lenger i stormen med å bøye seg som gresset på åkeren, men jeg har for lite av denne tilbøyeligheten inni meg - og det har en pris. Prisen betaler jeg hver dag gjennom de valgene jeg tar. Jeg vet det og jeg befinner meg på mange måter i et evig indre kaos som spenner seg mellom behovet for frihet og uavhengighet på den ene siden og behovet for trygghet og omsorg på den andre siden.

Jeg får tenke litt mer, ta inn over meg situasjonen, og se hva jeg kan gjøre videre.  Jeg aner ikke hvor dette vil ende, men ryggsekken er borte og et "nytt" liv kan begynne.  Men jeg må vente litt...... 

 

"ET NATURLIG KRISEFORLØP

Som psykiater har Johan Cullberg fulgt mange mennesker gjennom kriser. Han understreker at det vanligvis er en naturlig helbredelsesprosess i det han kaller "en ukomplisert traumatisk krise". Det vil si at det nesten alltid er en vei ut av krisen: Ved svært voldsomme og uventede dramatiske begivenheter kan man i den akutte fasen iblant se et sjokkstadium der den syke er fullstendig opptatt med å orientere seg i tilværelsen. Ytre sett kan han eller hun virke uberørt. Men bak fasaden hersker det likevel kaos, og ingenting av det som skjer er til å begripe, eller har noen mening. Andre kan reagere svært voldsomt, skrike, storme omkring eller klynge seg til sine medmennesker i full panikk.

Men sjokkfasen går snart over, vanligvis etter en time eller en dag, påpeker psykiateren. I den mindre kaotiske reaksjonsfasen som deretter følger, vil smerten som begivenheten har vært årsak til, bryte frem i hele sin bredde.

Denne fasen kan vare fra noen uker til flere måneder. Søvnforstyrrelser, appetittforstyrrelser, kroppslige reaksjoner, behovet for å flykte ved hjelp av alkohol eller beroligende medisiner og andre uttrykk for angst og depressiv fortvilelse, er karakteristisk for denne fasen. Litt etter litt begynner det likevel å skje en bearbeiding, i den grad det er mulig å holde smerten borte i lengre eller kortere perioder og gi rom for å arbeide og fungere konstruktivt.

Den som er blitt rammet, er nå inne i bearbeidingsfasen som kan ha forskjellig varighet, kanskje fra et halvt til ett år. Etter hvert kan man se at den blir avløst av nyorienteringsfasen som innebærer at smerten etter det tapte eller den krenkende opplevelsen er borte eller helt under kontroll." http://www.sinnetshelse.no/artikler/psykisk_krise.htm

-

 

#blogg #hverdag #personlig #påske #krise

 

 

 

"David vant over Goliat"

Samme dag som Listhaug måtte gå av som justisminister fikk jeg "ryggsekken min fjernet".  Davids kamp mot Goliat er over. David vant.  I siste sekund kastet Golitklanen inn håndkleet og betalte det de skulle og forliket ble signert.   Jeg vant og jeg tapte.  

Jeg har ikke orket å blogge om dette etter oppstarten av saken, men nå skal det komme en kort oppsummering.  Dagene for min del har mest handlet om å ha fokus på andre tin.  Om å stå opp om morgenen, om å bruke kropp og hode på noe positivt, om å ikke la seg knekke. I dag er det blåmandag. Jeg sitter her - helt tom i hodet - og skriver.

Saken har dratt ut i tid.  Avklaringene har latt vente på seg.  Møtene har vært avholdt, løfter om kompensasjon og forklaringer har vært gitt og brutt.  En periode var taktikken til motparten å ikke gjøre noe i det hele tatt.  Advokaten min ble like frustrert som meg. Danser man med elefanter må man jobbe med elefant temmere - jeg skiftet advokat. En klok kvinne sa en gang at når elefantene slåss så blir gresset trødd flatt.  Og hun hadde selvsagt rett.  Men jeg var ingen elefant, jeg var en del av gresset, og jeg slåss med elefanter. Jeg kunne ha lagt meg flat eller lurt meg bort, men jeg valgte å kjempe.  Jeg visste jeg hadde det jeg trengte for å vinne denne saken.  Jeg hadde en venn som brydde seg nok, og hadde kompetanse nok - til å delta i kampen. Jeg visste at jeg ble beskyldt for urettmessige ting, men nå var kampen flyttet til en annen arena. Bevisene skulle frem i lyset. Jeg måtte kjempe for meg selv, min kompetanse og på mange måter yrkesliv. I rettssalen.  Engelen min, som jeg omtaler han, gjorde det mulig.  Vi fikk på plass rett advokat og Thomas kjørte saken og motstanderen på en effektiv måte - og plutselig ble det liv i Goliatleiren også.  Det kom et par for dårlige tilbud på bordet under veis i prosessen, men like før stevningen skulle leveres så fikk jeg det jeg skulle.  Jeg er fornøyd.  Fornøyd når det ble som det ble. Det skulle aldri blitt slik. Men det får de ansvarlige på andre siden også reflektere over, og forhåpentlig lære noe av.  Her ble det egentlig tapere over hele linja, stikk i strid med det vi alle lærer og som vi arbeider for hver dag. Vinn vinn situasjoner.

 

#hverdag, #jobb #blogg

 

GREAT GLEN WAY

Da har jeg fått med meg en venninne på tur.  En av tirsdagsdamene har meldt sin interesse og flybilletter er bestilt.  Denne gangen skal vi gå på et ferdig opplegg der bagasjen blir kjørt fra plass til plass, slik at vi slipper å bære så tungt. 

 

En uke i mai drar vi til Skottland.  Tone og jeg.  Kjekt med noe å se fram til, noe å trene for og noe å glede seg til.  Skottland skal være et flott land og turen skal være passe utfordrende og fin.  Ca 2 mil vandring pr dag, det samme som jeg gikk i England i fjor. Nå uten tung bagasje.   

 

.

 

GREAT GLEN WAY fra Fort William til Inverness

bilder er hentet fra: http://www.skottlandreiser.dk/vandreferie/great-glen-way

 

#reise #ferie #vandretur #fritid #fjell #hverdag #blogg

Et nytt univers

En nydelig dag er i ferd med å ta form.  Sola skinner. Livet kjennes helt fint.  Søster, svoger og sønn kommer på komlemiddag snart. Sønn og mor var på middag i går. Så hva har egentlig skjedd siden de dramatiske endringene siste tiden. 

"Bakom skyene er himmelen alltid blå" og "motgang og medgang går hånd i hånd" er setninger vi har  både irritert oss over og vokst opp med.  Vi sier det stadig vekk til andre og vi tenker det ofte når vi ser andre som sliter.  Når vi er igjennom disse psykologiske rundturene selv er det bare irriterende når noen sier det til oss.  I hvertfall føler jeg det sånn.  Men når jeg sier det selv er det greit. 

De sakene jeg har omtalt om jobb og forhold i de siste bloggene mine har faktisk ført meg inn i et nytt personlig univers.  Et nytt univers med venner som viser seg og støtter opp og mennesker som bryr seg.  Et nytt univers der jeg har fokus på trening, fokus på å spille bridge og fokus på de nye menneskene jeg har fått kontakt med. I tillegg har jeg fokus på de vennene som er der allerede.  Det er de som betyr noe.  Det er ikke en ny begynnelse, det er en fortsettelse.  Og jeg liker det. Jeg lever helt fint med han som forsvant og de som ikke kan bestemme seg om kontrakten jeg har gjelder.  Jeg står nå "fjellstøtt" i usikkerheten (tror jeg) på disse områdene.  Aner ikke hvordan fremtiden skal bli, men det skal gå fint.  Det har gått fint, kanskje litt brutalt, svingende og dramatisk av og til, men jeg har det bra akkurat nå. 

Bridgen har ført meg inn i et nytt nettverk med mennesker som alle er opptatt av sine kort og sine spill.  De snakker kort, tenker taktisk og konkurrer. Enkelt og komplisert på en gang.  Klubber og kretser arbeider med frivillige som lager turneringer og introduserer bridgen for skoler og lag. Jeg er så heldig å få være med på noe av dette samtidig som jeg får lære av de beste og bruke hodet på løsninger isteden for problemer.  Det siste er ikke uten betydning i disse dager. 

 

 

#blogg #personlig #hverdag #livet 

Bødlene tente ikke bålet.....

Dagens henrettelse ble avlyst.  Heksen ble hørt og bødlene - om de ikke akkurat krøp til korset - så ruslet de ihvertfall tilbake til sine mørke og vellykkede huler for å slikke sine sår og gjøre klar pengesekken som skal dekke heksens tap og påløpte utgifter. 

Heksa slapp unna med sår som også må leges, men hun overlevde.  Neste oppgave blir å komme videre i livet, men ikke i dag, ikke i morgen, men etter helga.

Det er ikke kontraktsbrudd. Det betyr at oppsigelsen kom med bakgrunn i noe annet.  Alt peker på at det var overtallighet som lå til grunn.  Det vil de ikke innrømme, men det gjør ikke noe. Det sier seg selv når ingen ny er ansatt i "min" stilling.  Det er greit nok. Tap, tap og vinn, vinn.

 

bildet et hentet fra internett 

Etter en urolig natt ble jeg hentet av, ja jeg kaller han engelen min.  Er det ikke Martha Louise som snakker om skytsengler og sånt ? Ting jeg normalt ikke tror på.  Men denne engelen har vært avgjørende for meg. Engler er sånne som bare er der og hjelper nå alt ser som svartest ut.  Det er de som tar imot deg når du faller.  Denne engelen og en liten skare av skytsengler har vært til stede for meg nå.  Hver på sin måte - og takk for det, jeg skal aldri glemme det og jeg skal finne områder å betale dere tilbake på.

 

#blogg #arbeid #hverdag #nyttår #personlig

 

Hekseprosess

Jeg er glad jeg ikke er Trond Giske i disse tider, men uten for mye sammenligning så føler jeg meg litt i samme båt.  Ikke det at jeg har blitt beskyldt for å antaste yngre kvinner eller menn, men jeg er i ferd med å bli beskyldt for helt andre ting.  Og jeg er helt uskyldig.  Arbeidsgiver som leier inn personell på lange kontrakter og deretter bryter kontrakten for å spare penger er ikke noe å bli utsatt for.  Det er så lite min stil at jeg har satt meg kraftig til motverge.  Og det får jeg nå betale for. Ikke får jeg pengene kontrakten sier jeg skal ha, og ikke får jeg jobbe.  I tillegg blir jeg beskyldt for å være for dårlig i ting jeg kan, bare for at arbeidsgiveren skal spare penger.  De hadde aldri tenkt at en kvinne på min alder skulle ta til motmæle, men nå er det gjort. Og prisen kan blir dyr.  For meg i form av tapt rennome og tapte penger.  Helt plutselig altså - på bar bakke.   Jeg føler hele denne greia er en hekseprosess.  Det er ikke noe morsomt.

Midt oppi alt dette finner jeg vennene.  Jeg finner de jeg visste jeg hadde og noen jeg ikke hadde regnet med.  Og så de som jeg trodde jeg kunne regne med, men som forsvant.

En venn som jeg kaller E.  er her.  E. har vært en superkjekk, klok og hyggelig fyr jeg har kjent i mange år.  E. bare er der. E. hjelper når jeg trenger det. E. er en engel.  Jeg har venninner som ikke forstår problemene og jeg har søsken og familie som forstår noe, men de er der alle for meg likevel.  Det er en gave. Det er faktisk noe å være takknemlig for.  Og det skal sies at det er jeg. 

I morgen skal bålet bygges.  Vi skal møte alle impliserte parter. Han som vil bryte samarbeidet. Denne mannen, la oss kalle han HK, har jeg faktisk opptrådt lojalt mot i hele arbeidsperioden.  Jeg har bidratt til forbedringer og bidratt til samhold.  Men så vil HK ut av samarbeidet og kjører worst case senario.  La oss ta kvinnen når vi ikke kan ta ballen.  Eller la oss late som at ballen er firkantet når vi egentlig ville ha en rund og fin en.  HK har viste seg å være en falsk og illojal leder som bruker feige metoder for å avslutte en kontrakt.  Akkurat nå er jeg rasende. Jeg er lei meg og jeg klarer ikke forstå hvordan han kunne gjøre dette.  Men jeg forstår det i et økonomisk perspektiv. For mange folk i egen organisasjon, og noen må ut.  Men det kan han ikke si for da blir han ikke kvitt kostnadene. 

Så Trond Giske. Jeg misunner ikke deg.  Du blir henrettet for åpen scene.  Jeg holder på å bli henrettet på en lokal arene.  Ingen ting er greit for den som opplever det.  Kanskje noen i Giskes krets føler de har fått oppreisning for uansvarlig tafsing, og de blir i det minste ivaretatt og hørt i den situasjonen.  I min situasjon handler det om penger.  Det er bare tapere. Uansett kompensasjon vil jeg ikke vinne i denne saken.  Det er det som gjør meg trist og rådløs - og jeg finner ikke noen vei å gå.

 

bildet er hentet fra internett....

#blogg #hekser #arbeid #mobbing #hverdag #nyttår

En ny mulighet ?

Kongen sa i sin nyttårstale at vi bodde i et land der alle kunne få en ny mulighet om man hadde feilet. Det er i beste fall et håp og en tro, i verste fall ren løgn. De som tror på nye muligheter har mest sannsynlig aldri hatt behov for dem.  De har aldri blitt utsatt for alvorlige feilaktige hersketeknikker. De har ikke vært prostituerte og narkomane. De har ikke vært kriminelle.  Det finnes mange fortellinger om mennesker i landet vårt som har falt så langt og så stykt at de aldri kom seg på bena igjen.  Da snakker man om godt utdannede mennesker med annen kulturell bakgrunn som aldri fikk en sjanse, selv om de ikke hadde feilet. Mange av disse hadde bare reist fra sitt eget hjemland for å få en jobb, for å kunne livnære seg selv og sin familie, for å overleve.  De fikk kanskje en annen sjanse idet de kom hit, men derfra og ut er de ofte plassert i båser for systemutnyttere og snyltere. Vi vet om taxisjåfører med doktorgrader og vi vet om leger som ikke får praktisere av en eller annen grunn.  Vi er nådeløse når mennesker feiler eller skiller seg ut.  Janteloven lever enda og man skal ikke utfordre "gutta boys".  Nettverket av menn i dongeribukser og glattbarberte hodeskaller er ugjennomtrengelig for mange. 

 

Hekseprosesser pågår den dag i dag.  Vi ser det i avisene, på nyhetene, på sosiale medier. Jeg vet at mange ikke tror det, fordi mange av oss alltid vil si "det er nok noe i det - det er ikke røyk uten ild.."   Røyken kan være penger.  Ilden kan være stress.  Og problemet kan bli kanalisert til en person eller et system.   Så for å kutte kostnader, for å redde ansikt, for å vise hvem som bestemmer blir enkeltmennesker som brikker i et dominospill å regne.  Nei, alle får ikke alltid en ny sjanse i Norge.  Kanskje teoretisk sett, men ikke sosialt. 

 

 

#blogg #arbeid #nyttår #hverdag #personlig

Les mer i arkivet » September 2018 » August 2018 » Juli 2018