Før vandringen i England - å gå alene.

Vi skriver februar. Det er mandag morgen og det pøsregner ute. Kaffen er klar og kroppen kjennes mye bedre ut enn på flere dager. Influensaen satte meg ut etter en fantastisk skitur med Kari og Frøya i Sirdal forrige tirsdag. Å tro en va immun mot sykdom sko straffa seg. Mari hadde denne influensaen då eg ankom Sirdal, mor hadde hatt an før det igjen, men eg trodde altså at eg sko sleppa unna. Det gjorde eg ikkje. Men nå e eg snart friske. Og mest sannsynlig friske nok te å ta av gårde onsdag morgen. Resten får ver opp te de maktene så styre øve det.

Onsdag morgen - det har blåst kraftig her ute ved sjøen i natt. Jeg er frisk i dag, men sovet dårlig. Det viktige er å være frisk, søvnen ordner seg alltid. Når en er trett nok så sover en til slutt. Jeg har fulgt med på yr de siste månedene slik at jeg har hatt kontroll på været. Det har i denne tiden vært varsler som sier noe bedre enn her. Varmere, mindre vind - og jeg har tenkt at det er bra. Nå er det vind. Det er varslet liten kuling fra vest - sørvest på torsdag, min første vandredag. Ikke regn, og det er da noe. Her og nå er det imidlertid pakking som teller. Ikke for mye og ikke for lite. Kan vaske underveis, tenker jeg. Det kribler i kroppen, jeg gleder meg og gruer meg. Må jo finne fram fra plass til plass. Skal gå i skog og på stier, langs noen veier og innom småbyer, opp og ned. De første dagene med lite stigning, men så kommer stigningen og flottere synsopplevelser sier de i boka jeg har kjøpt om turen. Nye plasser for meg hele veien. Det er ikke lengden på turene som er utfordringen (bare to runder rundt Stokkavatnet, sier en venninne), det er det å være alene på ukjente stier som er det utfordrende, og som gir en vanvittig god følelse når man mestrer og opplever det hele. 

Sol og varme ville gjort det enklere - flere folk ute i løypene. Men nå skal jeg altså ta avgårde, alene i stiv kuling. Ja, ja, det kommer nok noe utav det og. Turen er lang og våren er på anmarsj og plutselig så sitter jeg der - på toppen av noe og speider utover marker og åser nedsyltet i historiske hendelser - i sol. Jo, jeg gleder meg.

 

Etappe 0 dag 1 - Omvisning med Martine - Ruinen av The Abby Chuch, år 1203. Fra 1231 var det munker som bodde her og i dag er det en mye brukt plass når filmer fra gamle-gamle dager spilles inn. Ifg Martine noe av det som Farnham er mest kjent for. Siste bilde er Martine på kjøkkenet og lager en enorm frokost. Restene, pluss nybakt bød, holdt til mat resten av den turdagen. 

Som tidligere nevnt kom restene av stormen fra Svalbard og Scotland til Farnham denne natten, regnet øste ned men ga seg da turen begynte ... - Lucky me. Vinden fortsatte og jeg fikk medvind. Uansett var jeg nesten den eneste ute og gikk denne dagen. :-)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

voksenfrue

voksenfrue

56, Sola

På leit etter livet. Reiser, opplevelser, utvikling, venner, familie. Oppturer og nedturer. Prøver og feiler. Lever etter beste evne.

Kategorier

Arkiv

hits