Etappe 6 - Otford til Cuxton (Kemsing til Rochester)



 

Etappe 6 - Otford til Cuxton (Kemsing til Rochester) 3 mil og 8 timer + - Klokka gikk tom for batteri så siste delen er stipulert. Høydemeter 600 minst.
Takk for solen, takk for at jeg kom fram, takk for at jeg traff Mary og Mark. 

Jeg våknet i dag til sol. Det var det viktigste for jeg visste jeg skulle ha en lang tørn foran meg. Colin har spesifisert dette til den lengste etappen på turen og jeg klarte å gjøre den lenger med å gå feil et par ganger. Sonja forklarte meg veien opp igjen til Pilegrims Way - bare 10 minutter. Men North Downs Way er ikke alltid på Pilegrims Way (PW), men av og til. Så jeg visste at jeg måtte lenger opp enn det Sonja sa for å finne min sti. Etter en fantastisk engelsk frokost med alt som hørte med, gikk jeg avsted. I SOL !!!!! Alt av mat og drikke hadde jeg ordnet dagen før, så jeg skulle være klar for den lange turen. Opp til PW så videre opp en bratt bakke. På toppen fant jeg ingen NDW sti, men jeg fortsatte bortover, for det visste jeg at jeg skulle. På toppen der, litt svett og varm, ble jeg usikker. Gikk langs gjærdet og kom til en port videre opp. Ville først gå igjennom denne, men den var ikke merket med NDW så jeg snudde og gikk nedover til PW igjen. Nesten helt nede i bakken traff jeg så en mann med en hund. Han forklarte meg at jeg faktisk skulle igjennom den porten og videre opp / bort. Da var det bare å snu å ta bakken opp igjen. Herre Gud, tenke jeg i mitt stille sinn - opp og ned her og jeg har ikke begynt ruta enda. Men mannen fikk meg på rett kjøl og jeg var så glad at jeg ga ham en klem, og fikk ta et bilde. Herlig :-)

Som om ikke det var nok så gikk jeg feil et par ganger til i starten. Var litt uoppmerksom og fulgte feil sti, men jeg fikk jo korrigert, prisen ble et par ekstra bakker til. Jeg kom meg jo fram etter hvert. Jeg så fasaner og andre fugler, kjente på vårluft. Jeg så sauer med lam og kuer på normal norsk størrelse. Utallige hester traff jeg også - spesielt siden jeg gikk feil midt i en hestegård. 

Det ble mye åser og stier i dag. Colin skriver i sin bok at det er stillhet og ettertanke som gjelder på store deler av denne turen. Og det kjente jeg og. Stiene var forresten gode å gå på i dag, nesten over alt, og det gjorde jo og turen enklere. Nærmere Cuxton var jordsmonnet også preget av disse steinene som glinser....ser ut som taksteiner som er blanke....???? 

Etter min lille pause kjente jeg meg vond og stiv i hele kroppen, mest i beina. Så da prøvde jeg trikset jeg lærte i sommer på gåturen fra Haukeli til Sirdal. En Paracet og en Ibux - og du blir bedre. Og det hjalp. Når jeg nærmet meg 5 timers gåing (og trodde jeg hadde gått feil igjen - så jeg snudde) møtte jeg Mary og Mark. De var ivrige turgåere begge to, de var fra London og hadde sluttet å jobbe. Mark var 64 og Mary - kanskje 60. De er de første jeg har truffet som faktisk går denne ruten. De tok en etappe nå og da, og i dag var det altså Otford-Cuxton de gikk. Mary gikk fort. Hun liknet veldig på noen jeg kjenner i så måte, mens Mark tok det mer med ro. Ikke akkurat med ro, men var den rolige typen. Å ta følge med dem gjorde mange timer enklere for meg. Mark startet å springe maraton i en alder av 63. Ja, jeg skrev ikke feil. Mary trener seg opp nå for hun skal på treningsleir snart - bodypump et eller annet. Dere ser - Mary leder ann, meg nr to og Mark passer på. Mark hadde GPS på og Mary hadde bok. Jeg lot dem lese veien siste delen, mens jeg avslappet bare kunne sjekke merkene. Herlig ! Så kom vil mot Cuxton og de skulle ned til stasjonen og ta toget tilbake. Rochester, som jeg bor i, ligger noe inn i neste rute så jeg tenkte egentlig å følge dem til Cuxton og ta taxi derfra. Men så begynte Mark å snakke om at det var juks å ikke gå hele ruta, så de ville jo starte der jeg forlot dem neste gang de skulle gå. For å si det sånn så hadde ikke jeg tenkt å dra tilbake å gå den delen - egentlig. Konklusjonen, rett eller galt, ble at jeg gikk videre i NDW uten dem. Det ble en ny lang bakke opp - inn i et nytt landskap og ned til hovedveien og broen over River Medway. Da hadde jeg gått i snart åtte timer. Jeg kom meg over broa (og den var lang og bråkete) svingte ned veien mot Rochester og stoppet på første lille matbutikk, stilte meg i betalingskøen med en falske vin og ba så fint jeg kunne om at gutten bak disken ville bestille taxi til meg. Det gjorde han og jeg kom meg ned til Grace på 10 minutter. Nå ligger jeg her på sengen, skriver blogg og har ikke tenkt å gå noen plass før i morgen tidlig. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

voksenfrue

voksenfrue

56, Sola

Et skråblikk på livet. Det handler om enkle ting - reiser, opplevelser, utvikling, venner, familie. Oppturer og nedturer. Et forsøk på å knytte opplevelser og følelser på en måte som øker innsikten hos meg selv.

Kategorier

Arkiv

hits