Etter vandringen

Det ble taxi fra Dover til Heathrow. Samme pris når vi var to som om man hadde tatt tog og buss. Mye kjappere og mye enklere.  Rett beslutning.

Vel hjemme ble vi hentet av sønnen som kjørte oss til våre respektive hjem.  God å komme hjem, ja det er det alltid. Men jeg kjente litt på savnet likevel.

Det har skjedd noe med meg på turen.  De første dagene alene ble slik som man leser om, på en måte.  Det er vel selve bildet på introvert atferd dette.  Tankene går innover, man får kontakt med seg selv og omgivelsene på en annerledes måte.  Jeg vet det nå, for nå har jeg opplevd det.  Måten man observerer ting på, måten man fokuserer og tenker igjennom ting på, og måten man resonnerer på endrer seg gjennom dagene.  Det som etter hvert blir viktigere og viktigere er å være her og nå.  Tankene var ikke lenger gjennomsyret av det jeg har gjort, det jeg burde ha gjort, hva andre tenker og tror om alt og ingenting. Jeg vet at jeg alltid har vært dårlig på å være i nuet. Min styrke har vært å planlegge og gjennomføre ting.  Selvsagt var det den styrken som fikk meg i gang, men når jeg nå også gjennomførte planen - så opplevde jeg også noe annet enn gleden over å nå et mål.  Det er vanskelig å forklare hva jeg opplevde uten at det bare blir floskler. Men jeg prøver.

Jeg forstod viktigheten og gleden av å ha en frisk kropp som kan gå og bære. Jeg kjente på gleden av å se blomster og dyr, høre lyder og kjenne lukter.  Jeg har aldri lagt merke til ting på denne måten før. Jeg kjente på hvor heldig jeg var som hadde familie og venner, som hadde nok penger til å overleve og eie en plass å bo.  Jeg så forskjellen på hus hos de jeg bodde hos underveis, mens jeg opplevde en vennlighet over alt opplevde jeg ingen større vennlighet hos de som hadde flottest hus, tvert om.  I Farnham bodde jeg hos en enke på ca 45 år.  Hun lagde mat, pakket niste og viste meg rundt ekstra i byen etter hennes jobb.  Hun hadde et lite hus som jeg og mange andre ville sagt var for "gammelt" til å bo i.  Kjøkkenet var gammelt og dårlig utrustet, men hun hadde det hun trengte.  Det de fleste, inkludert meg selv, har her hjemme er luksus. Martine hadde noe helt annet.  Jeg er fascinert av slike mennesker.  Så lite materialisme. Jeg vet at jeg sitter i glasshus og må trø varsomt, men jeg ønsker ihvertfall å utforske mer av meg i det idealistiske livet. 

Så kom etter hvert Mari og var med meg på siste del av turen.  Det hadde jeg gledet meg til, og det ble også veldig kjekt.  Turen ble annerledes, mer av tiden gikk til samtaler oss i mellom og stadig mer ble som en vanlig tur.  Jeg er usikker på om det skjedde fordi jeg hadde gått mange dager alene og det i seg selv gjorde at det endret seg, eller om det var hennes inntreden som gjorde det.  Det spiller ingen rolle egentlig.  Å gå turene med Mari ble "vanligere" kanskje eller spennende på en annen måte - og jeg er glad for hun kom.  

Jeg er fremdeles helt sikker på at jeg skal bruke den tiden jeg har sammen med mennesker som vil meg vel og gjør meg godt. Og jeg skal fortsatt jobbe med å ikke bruke tid på ting jeg ikke kan eller vil gjøre noe med.  Får bruke Ole Paus sine ord " Det begynner å ligne en bønn, det begynner å bli et liv."

Jeg er sikker på at jeg skal gå flere slike turer. Både alene og sammen med andre.



 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

voksenfrue

voksenfrue

56, Sola

På leit etter livet. Reiser, opplevelser, utvikling, venner, familie. Oppturer og nedturer. Prøver og feiler. Lever etter beste evne.

Kategorier

Arkiv

hits